Verdidebatt

Morfars kristendom

Min morfar var konservativ kristen – og mangeårig formann på det lokale bedehuset. Når jeg stadig kritiserer en del av kristendommens utvekster, tenker jeg ofte på hva han ville ha sagt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ser for meg hvordan han ville ha ristet på hodet av mirakelpredikanter og umoralsk pengemas på angivelig kristne fjernsynskanaler.  Jeg hører ham protestere heftig mot en påstått hellig ånd som slår folk i gulvet.  Ja, jeg synes også å høre hans innvendinger mot pågående misjonering – og selv om han nok trodde på «livets to utganger», kom det aldri svovel ut av hans munn.

Dette innlegget handler ikke om hvorvidt den kristne tro er sann eller ei, men om hva slags følger troen kan ha.  Det var ingen andre tegn som fulgte morfar enn viljen og evnen til å gjøre andre vel.  For meg var han et ideal gjennom hele oppveksten.  Han levde som han lærte – og var nok ofte streng med seg selv, men svært tolerant og forståelsesfull overfor andre.  Hans kristendom skulle leves, ikke doseres. «Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn det krev Guds ord. Samklang mellom liv og læra, det er himmelsong på jord», kunne han synge.

Morfar tok sin kristendom alvorlig, men var ellers ingen alvorsmann.  Tvert imot: Han var en stor humorist.  I familieselskapene innledet han riktignok alle måltider med noen bibelvers og en kort bønn – men han tværet det aldri ut.  Og etterpå var det latter og lek.

Hvorfor skriver jeg dette? Er mine personlige morfar-minner relevante i et innlegg på en offentlig debattside?  Jeg håper det.  Egentlig handler ikke dette om ham.  Jeg har nemlig kjent flere slike «kvardagskristne».  De har ikke kalt seg verken «profeter» eller «apostler» - og heller ikke påstått at de var talerør for noen hellig ånd.

Hver gang jeg hører disse karismatiske skrikhalsene som maser om «å så og høste» penger og velstand, som proklamerer det ene mirakel etter det andre, driver ut «onde ånder» av sakesløse medmennesker og får folk til å falle som fluer – så tenker jeg på hva morfar ville ha sagt.  Han ville ha blitt rystet i sitt innerste. Jeg blir selv opprørt her jeg sitter når jeg tenker på det.  Opprørt over disse sjarlatanene som gjør min morfars tro til et vulgært freak-show.

Vel, dette var kanskje et litt for privat følelsesutbrudd – men det var godt å få sagt det!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt