Verdidebatt

Sanderg-saken stiller pressen i et svært dårlig lys

Norsk presse står til stryk. Atter en gang.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mye som tyder på at den type "sikkerhetsbrudd" som førte til at Per Sandberg måtte gå som fiskeriminister neppe er særlig uvanlige i norsk politisk sammenheng. PST råder norske statsråder til å la mobiler, nettbrett og datamaskiner ligge hjemme om man reiser til land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. I praksis er nok dette et råd som følges i ulik grad. I etterspillet av denne saken har det kommet fram at også andre "statsråder og statssekretærer fra ulike departement har hatt med telefonene sine til såkalte høyrisikoland, uten å iverksette sikkerhetstiltak". Ap-leder Jonas Gahr Støre kan plutselig fortelle oss at "Jeg har tenkt mye på om jeg kan ha brutt mobilreglene" Når PST uttaler at "vi er ikke veldig bekymret for Sandbergs mobiltelefon" og at saken "ikke berører grunnleggende nasjonale interesser", er i det hele tatt lite som rettferdigjør overskrifter av typen " Per Sandberg har alvorlig satt til side rikets sikkerhet" (Tv2) ". Samtidig lar PST det skinne igjennom at de forventer det vil dukke opp flere lignende saker i lys av den gjennomgangen av sikkerhetsrutiner som nå må komme. Slik skjødesløshet ved bruk av tjenestetelefon er med andre ord ikke ukjent for PST.

VG på sin side kan fortelle oss at "Per Sandberg kom tilbake fra ferie på mandag, leverte fra seg telefonen på tirsdag, men at telefonen først ble levert til PST på Torsdag etter arbeidstid"! Og ikke nok med det, "Departementet vil ikke svare på hvorfor". Hvor stor fare Sandberg og fiskeridepartementet har utsatt Norge for i disse dagene er det nok bare VG som vet! At mediene både kan melde om sikkerhetseksperter som "tar det for gitt at Sandbergs mobil har blitt hacket" og sikkerhetseksperter som mener det "nærmeset er umulig å hacke en moderne telefon" tyder på at det iallefall er noen "sikkerhetseksperter" som uttaler seg utenfor sitt kompetanseområde. Sommeren 2018 vil forresten bli husket som den sommeren norsk presse ble klar over at norske politikere har mobiltelefoner og at disse henholdsvis kan tas med eller legges igjen når de reiser til utlandet. Flere medier meldte (via fiskeribladet) at "PST oppfordrer til å anmelde Sandberg" på grunn av en SMS han sendte. Det er selvfølgelig bare tull og illustrerer hvordan norsk presse manipulerer virkeligheten for å få "klikkbare" nyhetssaker.

At Per Sandberg ikke varslet statsministerens kontor om sine ferieplaner er forsåvidt alvorlig. Dels av hensyn til den norske regjeringens integritet og dels av hensyn til egen sikkerhet. Etterhvert kom det fram at bakgrunnen ligger i et samlivsbrudd der den ene parten jobber som statsekretær og som i en bekymringsmelding karakteriserte Sandbergs reiserpartner som en "fremmed makt". Han burde ha varslet om reisen til iran, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han ikke gjorde det. Det handler i ytterste konsekvens om mobbing og sjikane av Per Sandberg og hans nye kjæreste kamuflert som en bekymringsmelding. Det kan argumenteres at Per Sandberg var såpass preget av at hans privat liv ble til et skue blant kollegaer at han følte mulig ryktespredning ville fulgt i kjølvannet om han meldte fra om ferieturen til Iran. Selve reisen til Iran er ikke alvorlig. Per Sandberg kan reise på ferie hvor han vil, med hvem han vil. Statsråd eller ei.

Sandberg har blitt beskyldt av blant annet sine egne partikollegaer for å hvitvaske det iranske regimet på bakgrunn av hans reise og hans subjektive observasjon om at iranere flest er vennlige, gjestmilde og later til å ha det bra etter forholdene. Det som er på det rene er at den faktiske skjønnmalingen av det iranske regimet kom allerede i 2016 da det ofisielle Norge med Per Sandberg i spissen som fiskeriminister og 62 norske selskaper på slep reiste til Teheran for å gjøre seg lekre for iransk næringsliv. "Vi har samme visjoner og mål om vekst. La oss shake hands. Dere er våre venner, sa en nesten rørt Sandberg til iranerne"(VG). Det hadde vært et riktig tidspunkt for å rette krititkk for regime-lefling, men da var både Frp-bulldoggen Mazyar Keshvari og hysteriske eksil-iranske bloggere, som knapt tør å uttale seg uten en heiagjeng tilgjengelig, overraskende tause. Som fiskeriminister har Sandberg utført politisk arbeid opp mot et regime på vegne av regjeringen og det norske folk. Det må i tilfelle Solberg-regjeringen kritiserers for. Som privatperson har Sandberg vist seg som åpen, nysgjerrig og lærevillig mot folket og kulturen, ikke regimet, i det samme landet. Det kan han bare applauderes for.


I etterkant av den mye omtalte pressekonferansen til Sandberg og Letnes ble følgende spørsmål stilt av en journalist:
Hvordan klarte du som flyktning fra Iran å gjenopprette tilliten til de iranske myndighetene slik at du fikk pass og innreise?
Spørsmålet setter journalisten i et underlig lys når det i følge en artikkel i Vårt Land reiser hele 4 av 5 norsk-iranere til landet de har flyktet i fra. Det gjelder både feriereiser og reiser i forretningsøyemed. 80 prosent av norsk-iranere skaffer seg iranske pass. Det må de ha for å reise til Iran eller om de ønsker å stemme i iranske valg på ambasadden i oslo. Av kjente eksempler kan nevnes Aps innvandringspolitiske talsperson Masud Gharakhani som kom til Norge som flyktning fra Iran. Han traff sin kone på ferietur nettopp i Iran. Å prøve å fremstille Letnes sine reiser til Iran som noe mistenkelig er rett og slett dårlig journalistisk håndtverk. Det er mye som tyder på at de tonegivende iranske stemmene som til stadig uttaler seg i media representerer et høylytt mindretall på bekostning av den tause norsk-iranske majoritet. Det er også betenkelig at norsk media til stadighet henvender seg til aktører som er i politisk opposisjon til det iranske regimet for å innhente informasjon om iranske forhold. De kan neppe forventes å formidle særlig nøytral og troverdig informasjon. Bahareh Letnes er hverken spion eller "en fremmed makt". Hun har ikke hyllet det iranske regimet. Hun er en helt ordinær norsk-iraner som har beskrevet sitt syn på forholdene i Iran på en måte som hun behersker. Hun ønsker å fremheve Iran i Norge, og Norge i Iran. Det fortjener hun ikke å bli latterligjort for. Letnes er en privatperson som på mange måter har blitt utsatt for en heksejakt av et samlet presse-norge. Manglende evne til å se det store bildet. Manglende evne til å se nyanser. Manglende evne til å ressonere mens en sak pågar og den uungåelige påfølgende etterklokskap når alle fakta er på bordet. Det er norsk presse i et nøtteskall. De lukter blod og får 100 % tunellsyn. Norsk presse står til stryk. Atter en gang.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt