Kommentar

Nødvendig og ubehagelig

Kunnskapen som går og går og aldri kommer til øra.

Teologer som sier noe uvant offentlig, må regne med å møte motbør. Tidligere i sommer skrev jeg at jeg ikke synes jomfrufødselens historiske troverdighet er et interessant spørsmål.

Motbøren kom. Jeg ble både forkjetret og budt inn i debatt om nettopp det jeg syntes var uinteressant, om historisitet. Og det skjedde fordi jeg antydet noe som er ukontroversielt på teologiskre fakulteter: At vi ikke vet ikke hvor Jesu genetiske materiale kom fra, og at det også er underordnet.


Når aldri menigheten. Det meste av det en teologistudent lærer, læres fordi det kan ha betydning for prestens formidling. Men det er en god del kunnskap og detaljer som aldri når menigheten. Og godt er det. Det hadde blitt kjedelige og lange prekener.

For de som sitter i kirkebenken er ikke kommet for å bli teologer. De har ikke med noen notatblokk. Mens en foreleser skal formidle kunnskap, innsikt og forskning, skal en forkynner forkynne evangeliet om Jesus Kristus.


Skrelles av. Store deler av det akademiske stoffet skrelles derfor automatisk av når teologen inntar prekestolen: Dersom detaljer kan brukes til å drive fram et godt teologisk poeng er det flott. Hvis ikke skal de forbli usynlig reisverk.

Jeg tilstreber selv å preke slik, så nakent som mulig. Men noen ganger tror jeg at feil ting skrelles bort. Kan det hende at prestene forstummer om ikke bare det unødvendige, men også det ubehagelige, så snart stolaen legges om skuldrene?


Feighet. Jeg vet i alle fall at jeg selv har latt være å snakke om forstyrrende problemstillinger fra prekestolen. Ofte fordi jeg ikke synes det er interessant, det kan skape støy og skygge for prekenens poeng.

Men andre ganger er det av mer uklare grunner. Kanskje av feighet og for å slippe etterarbeid, har jeg formulert meg bevisst unnvikende i prekener. For å ikke bryte for mye med konvensjonene, kanskje, da jeg ble ordinert føltes ofte ille nok å være ung, kvinnelig TF-er.


Snublesteiner. Derfor er det ikke rart at folk kan bli opprørte over at en teolog åpner opp spørsmålet om Jesu herkomst – det blir aldri nevnt fra prekestolen. Selv har jeg ofte ordlagt meg slik at alle som hører på, uansett holdninger og kunnskapsnivå, kan ha sine oppfatninger i behold etter prekenen.

«Johannes forteller her om at Jesus sier…» Og ikke «Jesus sier…» Jeg har prekt over tekster med åpenbare intellektuelle snublesteiner, men unnlatt å kommentere det. Men ingen blir utfordra av det. Alle blir stående stille.

Tom Egeland sa det ganske presist i Vårt Land 2. august: «Det er jo utrolig hvor mye teologene vet som de ikke snakker om når de blir prester, for da blir de jo forkynnere.»


Klør i øret. Problemet med å snakke vagt og snilt er at man i realiteten sier noe som klør i enkelte ører, men ikke i andres. Man lar hensynet til seg selv og enkelte tilhøreres sjelefred dirigere prekenens innhold.

Jeg husker en gang jeg som ungdom gikk til en bestemt kirke for å høre en bestemt liberal teologiprofessor preke. Da han skygget unna spørsmålet om himmel og helvete som lyste i teksten, og i stedet snakket om alt det andre, ble jeg dypt skuffet. For jeg trengte at noen tok tak i det vanskelige. Noen som visste alt som var å vite, og som fortsatt hadde sin tro i behold. Jeg syntes han burde ha hjulpet meg, han som kunne det.

Både de som går ofte og er anfektet av den harmoniserende teologien, og de som bare går tilfeldig men er intellektuelt våkne, trenger denne hjelpen. De, vi, trenger den fra teologene. De som har redskapene for å få det hele til å fungere likevel.


Holde tilbake. En gang dro jeg med meg en venn, ikke-teolog, på et teologisk seminar. Han var sjokkert etterpå, sint på oss: «Hvis dere har mistenkt hele tida at ikke Gud er allmektig på den måten at han styrer verden, står bak alt som er godt og alt som er vondt, hvorfor i alle dager har dere ikke sagt det til meg før?»

Det er noe esoterisk med å holde tilbake: som om kunnskapen bare er for de få. Vi bidrar til å opprettholde antakelsen om at kunnskap er farlig, om at teologi ødelegger for troen.

Men selvsagt er det ikke slik. Sannheten skal sette oss fri, sier vi med Johannes' Jesus. Da kan vi ikke samtidig dekke over det vi tror er sannhet.

På trykk i Vårt Land 21.08.18

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar