Om avguderi

Avgudsdyrking var sentralt i konflikten som oppsto da maktutøverne - i tiden rundt hendelsen som markerer starten for islamsk tidsregning - oppfattet oppslutningen rundt Muhammed som truende for deres innflytelse og kontroll over klan og subklan samfunnene i Mekka, Medina og tilstøtende områder. Det var ikke en mulig aggressors militære slagkraft makthaverne fryktet med muslimene i starten, men at de stadig mistet makt, kontroll og innflytelse over de som søkte til Muhammed i stadig større antall og dermed svekket gjenværende klans styrke og tilhørighet ved å løsrive seg fra avgudsdyrkingens seige lim, men også at Muhammeds tilslutning i seg selv ekspanderte med utvidet innflytelse som resultat. Det var først når maktbalansen ble forsøkt gjenopprettet at forsvarsdelen fra Muhammeds side viste seg å bli en uoverkommelig hindring for de som ved flere anledninger angrep han og den voksende gruppen han forsvarte.

Det finnes innlegg og kommentarer her på Verdidebatt som formidler tilnærmet den oppfatningen at Muhammed nærmest skulle ha skiftet personlighet fra å være en stille, mild, kjærlighetsfylt og kontemplativ person før flukten for så og forvandles til en blodtørstig og hevngjerrig krigshisser etter flukten. Det en slik forfeilet forståelse synes å bygge på er ordvalg og sammenhengen disse ordvalg tilsynelatende synes å fremme i Koranen - som synes i mange tilfeller og tilnærmes på samme måte som en matoppskrift følges uten å ta i betraktning at dette dreier seg om hellig tekst hvis innhold ikke fremtrer med samme tydelighet for den ”blinde” som en matoppskrift for den seende.

Ikke ulikt en gammeltestamentlig språkdrakt videreformidler Muhammed sin åpenbaring i ord og vendinger med tydelig adresse til tema og hendelser i forsvarskrigene han ble tvunget til å involvere seg i av grunn som nevnt. Men innholdet i hans åpenbaring er ufravikelig tilkjennegivelse av det mandat han var gitt av Allah og han gjennomgikk ingen personlighetsforvandling som noen er tilbøyelig til å mene med henvisning til et for meg tydelig feiltolket skille i hans profetskap. Dette begrunner jeg i Koranens enhetlige budskap og gjennomgående tema som underkastelse ved Allahs vilje.

Tilbake til dette med avgudsdyrkelse. Som nevnt sitter advarslene i Koranens tekst om slikt svært dypt i muslimene. Tydelig kan enhver som vier dette forholdet oppmerksomhet se i moskeenes utsmykning og arabisk kunst ellers en plikttro avstandstaken til avbildninger som kan lede oppmerksomheten i retning av avgudsdyrking.

Om vi så tar for oss en situasjon en muslim i dag kan bli konfrontert med - gitt deres entydige forståelse at Allah er ÉN og at antall utover én mht Allah er å regne som uttrykk for avgudsdyrkelse; Hvordan kan det da menes at en muslim skal kunne ta inn over seg at frelsen er kun å finne hos en treenig Allah med Isa (Jesus) som hans enbårne kjødelige sønn? En godt integrert muslim i det norske samfunnet (gjerne en som fremviser litt nordnorsk mentalitet) kan da ikke foreta seg annet enn å klappe den sikkert oppriktig fortvilte troende (som vil omvende en muslim til en treenig Allah) på skulderen og med et vennlig smil komme med beroligende ord som: ”Så, så, så … det går nok bra til slutt skal du se.”

Avslutningsvis er det et annet forhold jeg vil sneie innom. Av det jeg har skrevet om avgudsdyrking må det vel kunne sies at de som forsvarer trykke- og pressefriheten vanskelig kan ha tatt inn over seg en muslims tilnærming av Koranen OM denne ”frihet” også innbefatter en soleklar rett til å trykke slikt som alle bør skjønne oppleves av en muslim som ekstremt nedverdigende fremstillinger av hans høyt elskede profet - uavhengig av eventuelt kulturelt relatert utvikling som kan ha forblindet øyne for denne mulighet til innsikt. Dette er på ingen måte skrevet som et forsvar for blind religiøs fanatisme - også uavhengig av hvor denne har sitt utspring og hvordan denne kommer til uttrykk.

Til de som forsvarer trykke- og pressefriheten i alle henseender er mine ord bare ment til ettertanke og formulert som: Hvilken frihet er det man mener å forsvare i trykke- og pressefrihetens navn OM det som kommer på trykk bevitner uvitenhetens fangenskap? Skulle det i så fall være frihet til å bevitne ens fangenskap. Det bør vel eksistere kledelig anstendighet også trykke- og pressefriheten kan iføre seg når situasjonen krever det eller innbefatter kledelig anstendighet for trykke- og pressefriheten også den selvfølgelige rett for de det gjelder til å vedbli i moten etter keiserens nye klær. Jeg antyder ingen nicab for pressens kledelige anstendighet.

Til dette kan tilføyes at med mindre man underlegger seg Guds vilje slipper en heller ikke fri fra uvitenhetens fangenskap. All jordisk kunnskap er ikke til hjelp for noen flukt i denne sammenheng. En dyktig journalists arbeid står sannelig ikke særlig tilbake mot en billedlig sammenligning med en dyktig kirurgs kunnskaps- og presisjonsnivå. Jeg mener IKKE neste utgave av Vårt Land behøver å bli noe stusselig lesning… om redaksjonene skulle ta nevnte billedlig sammenligning til etterretning.

Med vennlig hilsen Svein-Ole