Verdidebatt

Det vi står sammen om

Vi er på full fart mot sorteringssamfunnet. Vi åpner for å velge bort mennesker med bestemte egenskaper. I sommer har flere politikere åpnet for aktiv dødshjelp. Kampen for menneskeverdet kommer til å stå de neste årene. Tapes denne, vil vi stå igjen som et kaldere og farligere samfunn. Det har med andre ord aldri tidligere vært større behov for et slagkraftig parti som bygger sin politikk på et kristent menneskesyn og likeverd. Det vil være tragisk om dette politiske redskapet svekkes av en utmattende diskusjon om et spørsmål som IKKE står på dagsorden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet om homofilt samliv og ekteskap har vært en vanskelig, splittende og energitappende sak i Kristen-Norge over mange år. Det er en sak med steile fronter – og en sak som berører dypt. For noen er det et samvittighetsspørsmål å forsvare den tradisjonelle forståelsen av ekteskapet, for andre er det et samvittighetsspørsmål å åpne ekteskapet for likekjønnede. Det er en sak kristne ikke kommer til å bli enige om.

Uenigheten manifesterer seg naturligvis også i KrF. Partiets velgere, medlemmer, tillitsvalgte og ansatte er et speilbilde av kirkelandskapet. Det skulle bare mangle at det teologiske mangfoldet som finnes i våre kristne trossamfunn, også eksisterer i KrF. Vi må nok også innse at denne teologiske uenigheten – som i seg selv ikke angår et politisk parti – også gir seg uttrykk i to ulike syn på selve ekteskapsloven. I KrF finnes både de som mener ekteskapet bør forbeholdes mann og kvinne – og de som mener det er bra at homofile kan inngå ekteskap.

Dersom KrF ikke klarer å leve med denne uenigheten, kan det komme til å bli lammende. Hvis den ene fløyen opplever at det ikke er rom for deres overbevisning i partiet, risikerer man at partiet går i oppløsning.

Men det finnes håp. For KrF har klart å løse uenigheter før.

Brobyggeren Lavik

Etter at Kristelig Folkeparti hadde blitt stiftet og etablert seg på Vestlandet, var utfordringen å bygge broer til nye miljøer – slik at partiet kunne bevege fra å være et vestlandsparti til å bli et landsparti.

KrFs første stortingsrepresentant, Nils Lavik, hadde både klokskapen og motet til å få dette til. Lavik kom i dialog med den såkalte Oxford-bevegelsen der Ronald Fangen, Erling Wikborg og Petter Koren var sentrale skikkelser.

I kultur var det en avgrunn mellom kretsen rundt Lavik og medlemmene i Oxford-bevegelsen. De hadde en mer urban, intellektuell og kulturåpen livsstil enn det Lavik var vant med. Ronald Fangen ønsket seg egentlig et stort, samlende folkeparti på kristen-humanistisk grunnlag – uten «kristelig» i partinavnet. Erling Wikborg var ikke avholdsmann – i motsetning til de aller, aller fleste av KrFerne på den tida. Petter Koren sa at det var «et under» at vestlendingene og Oxford-bevegelsen ble samlet i samme parti.

Nils Lavik fikk sterke advarsler: En rekke misjonsledere på Vestlandet advarte mot å ha noe som helst med Oxford-bevegelsen å gjøre. I Oslo sa professor Ole Hallesby at gruppa representerte en «læreløs og korsløs kristendom». Det var mange av KrFs støttespillere som fryktet at partiets profil skulle bli utvannet ved å bygge en bro mot Oxford-bevegelsen.

Men Nils Lavik trosset advarslene. Han forstod at KrF trengte nye allianser for å bli et landsdekkende parti. Han visste at KrF bare ville bli et kraftfullt redskap for kristne verdier dersom man sto sammen på tvers av kulturforskjeller og teologiske uenigheter. Det var mye takket være hans åpne holdning at Oxfordbevegelsen valgte KrF. Og denne alliansen var en viktig årsak til KrFs suksess etter krigen.

Det vi står sammen om

KrF har blitt kalt Norges mest vellykkede økumeniske prosjekt. I snart 85 år har KrF samlet mennesker til politisk innsats for menneskeverd, nestekjærlighet og forvalterskap. De har ikke vært enige i alle teologiske spørsmål. De har representert miljøer med til dels store kulturelle forskjeller. Likevel har de stått på barrikadene sammen fordi de trodde noen grunnleggende verdier var viktige for å bygge et varmere samfunn. Nøkkelen har vært å finne de sakene man står sammen om.

Når Nils Lavik og Ronald Fangen kunne finne sammen om et politisk prosjekt – ja, da må også dagens KrFere kunne holde sammen. Dersom KrF som politisk redskap skulle bli svekket eller ødelagt på grunn av en ørkesløs debatt om homofili-spørsmålet – ja, da har vi forvaltet arven fra Lavik og Fangen på en usedvanlig dårlig måte. Ekteskapsloven står ikke engang på den politiske agendaen. Loven ble vedtatt for over 10 år siden. På Stortinget er det et overveldende flertall for å beholde den.

Nå, KrFere, er tiden for å være brobyggere i Lavik og Fangens ånd. Nå er tiden for å samle seg om det viktigste, slik KrFere alltid har gjort. For alt for mye står på spill til at KrF kan ligge i strid med seg selv. I løpet av høsten kan nesten alle ungdomspartiene ha gått inn for aktiv dødshjelp. Fremskrittspartiet har hatt aktiv dødshjelp i sitt prinsipprogram lenge. I sommer tok MDG-leder Une Bastholm til orde for aktiv dødshjelp. Man trenger ikke være profet for å forstå at dette kommer til å bli en av de store verdikampene i årene som kommer.

Jeg kjenner ikke en eneste KrFer som ønsker at livshjelp skal byttes ut med en dødelig giftinjeksjon. Jeg vet at alle KrFere er klare til å ta kampen for livet, for menneskeverdet. For det er vårt felles DNA.

Men skal vi kunne ta den kampen sammen, må vi la det som splitter oss ligge. United we stand, divided we fall.

Erik Lunde, medlem i Oslo bystyre for KrF

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt