Kommentator Arne Borge

Konstituert kulturredaktør i Vårt Land

Koselig med demokrati

Demokratibransjen feirer seg selv. Og stiller seg ­uforstående til at unge bryr seg mindre om demokratiet.

Publisert: 20. aug 2018

«Alle» var i Arendal forrige uke. Men for oss tapere som ikke var der, var det underlig å overvære dekningen av denne «feiringen av demokratiet» eller­ «demokratiets dansegulv». Vi kunne jo ikke gå «demokrati-stien» (rebusløype), og vi kunne heller ikke ta del i «demokrati-toget» (korpsmusikk).

For oss som satt hjemme var det lett å se for seg at politikere, journalister, næringslivskonsulenter, tenketanktenkere, elevrådsledere og organisasjonsmennesker satt i en stor, sluttet ring og klødde hverandre på ryggen, mens de avtalte hvilket ytringsfrihets-vorspiel og demokrati-nachspiel de skulle gå på denne kvelden. Sett fra utsiden kunne det jo se ut som et hvilken som helst bransjetreff, som vare­messa på Lillestrøm eller Aschehougs hagefest – bare litt mer selvhøytidelig.

Bransjefest

Det er ikke første gang jeg har kjent på følelsen av at Demokrati er i ferd med å bli en bransje, med stadig flere ­aktører som lever av å selge dette produktet – enten med bekymret mine eller sitrende entusiasme. Like før programleder Ingerid Stenvold kunngjorde valgdagsmålingene for stortingsvalget i fjor høst, utbrøt hun: «Dette er jo en festdag for demokratiet!»

Ytringen var sikkert velment. Men for meg undergravde den poenget med demokratiet: Vi har ikke demokrati fordi det er så himla artig å analysere partibarometere eller skrive kronikker – men fordi demokratiet gjør det mulig for grupper og enkeltpersoner å kjempe gjennom sine ­interesser på redelig og fredelig vis.

Siden demokrati er interessekamp, vinner og taper man hele tiden. Da er en valgdag faktisk ikke en festdag, men en kampdag. Selv om man setter pris på at verken Bjørnar Moxnes eller Siv Jensen vil ta til våpen å ­erklære valget ugyldig neste morgen, er det faktisk lov å bli skikkelig skuffa, fordi dine interesser tapte.

Kulturarbeider

For politiske journalister og andre aktører i demokratibransjen ser det kanskje annerledes ut. For dem er politiske valg, meningsmålinger og «demokratifestivaler» i Arendal litt artig – fordi det gjør jobben deres mer spennende.

Som kulturarbeider kan jeg kjenne på den samme følelsen når jeg deltar på litteraturfestivalen på Lillehammer om våren. Da er jeg i sentrum av norsk ­kulturliv noen heldige dager, med B- og C-kjendiser, kultur­redaktører, kulturrådsdirektører, kolleger og venner. Jeg skal ikke nekte for at det føles bra. Men sannheten er jo ikke at jeg er der fordi det er viktig, men fordi det er gøy. Og sånn tror jeg også det er for dem i Arendal: Det er gøy å møte likesinnede i bransjen, baksnakke felles­ kjente over et glass, gå på pro forma-seminarer om demokratiet i krise mens man liksom-­noterer på blokka si og gleder seg til kvelden.

Lettkjøpt kritikk

Å komme med slike friskfyraktige angrep på Arendalsuka som jeg gjør her, koster heller ikke stort. Og slike kommentarer virker gjerne mot sin hensikt: De øker oppmerksomheten til noe som allerede omtales for mye. «Alle ironiserer over Arendalsuka. Alle drar dit likevel», skrev Eirin Eikefjord i BT på lørdag.

Men finnes det også en god grunn til å se på Arendalsuka som et problem? Onsdag presenterte NHO en rapport (gjett hvor) som viste at stadig færre unge bryr seg om de bor i et ­demokrati eller ei. Den internasjonale tendensen var særlig urovekkende: Flertallet av de som er født etter­ 1965 i Storbritannia og USA, svarte at det «ikke er essensielt» å bo i et demokrati. Men også de norske tallene vakte oppsikt: Blant de yngste mente bare 55 prosent at det var viktig å bo i et ­demokrati, ifølge NHOs egen undersøkelse.

Deltakelse

Dette er fascinerende. Samtidig som utdanningsnivået går opp – og samtidig som det er lettere enn noen gang å bli hørt gjennom både tradisjonelle og sosiale medier – faller altså interessen for demokratiet.

Forklaringen er sammensatt, og andre enn meg kan gi bedre forklaringer. Men for egen regning vil jeg ikke utelukke at vi som jobber i pressen overvurderer ytringsfrihetens betydning for demokratiet: Ytringsfriheten alene kan ikke redde demokratiet. Disse to ordene kommer jo gjerne i flokk: Demokrati & Ytringsfrihet. Det er ikke så rart, for pressens eksistensgrunnlag hviler på betydningen av det frie ord. Men jeg tror vi med dette glemmer at demokrati like mye betinges av deltakelse.

Med deltakelse mener jeg faktisk ikke deltakelse i ordskiftet. Ikke enda flere oppfordringer om å delta på Aftenposten Si;D sine debattsider. Jeg tenker på deltakelse i samfunns- og organisasjonslivet: Fagforeninger, ­interesseorganisasjoner, studentforeninger, foreldreutvalg – alle disse trauste tingene som ikke lover så mange demokrativorspiel, men som er demokrati gjennom handling, ikke skravling. Det er her demokratiet virker, fordi det utskjelte folket (demos på gresk) tar del i det. De færreste av dem var i Arendal forrige uke. Jeg liker å tro at de hadde viktigere, men litt kjedeligere ting å gjøre.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Bra

Publisert 11 måneder siden

Godt skrevet, både morsomme og tankevekkende vinklinger og en talende punchline: "De færreste av dem var i Arendal forrige uke. Jeg liker å tro at de hadde viktigere, men litt kjedeligere ting å gjøre."

Eliter som feirer hverandre og sin egen fortreffelighet i sin egen boble, er, kan det se ut til, selv den største trusselen mot demokratiets velbefinnende.

Michael Gerson, som var George W. Bush sin tilskriver, har postulert at når folk blir fortalt at bare fascister vil stoppe innvandringen fra sør, så vil de gå til fascistene å be dem om å gjøre jobben.

Skal demokratiet opprettholdes og gjerne også styrkes er det én viktig forutsetting som teller: Å lytte til folk, uten frykt for å bli stemplet som populist (av sine med-elitister) og naturligvis å slutte å diktere hva folk skal mene.

1 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
21 dager siden / 8247 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 6205 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
16 dager siden / 3336 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
11 dager siden / 2584 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 2136 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1879 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
9 dager siden / 1686 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
5 dager siden / 1622 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
5 dager siden / 1506 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere