Verdidebatt

Miraklet i Leipzig

Hvor kommer egentlig inspirasjonen til håpefull motstand mot de forførende utopiene fra?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For en tid tilbake var jeg i forbindelse med min jobb på en konferanse som var lagt til Universitetet i Leipzig.  Jeg ankom via jernbanestasjonen. Ved hjelp av Google Maps begynte jeg å navigere for å finne veien. Jeg kunne se at universitetet befant seg på den ene siden av den store åpne Augustusplatz midt i byen. På den andre siden av plassen var hotellet der jeg skulle bo. Alt så ut til å være innenfor gangavstand så jeg bega meg i veg til fots.

Glittret i blått. 

Da jeg ankom Augustusplatz, forsøkte jeg å orientere meg. Jeg så mot den siden av plassen der jeg mente universitetsbygningen skulle være ifølge­ kartet. Men jeg ble stående å undre meg. For der bygningen skulle være befant det seg, i mine øyne, en stor og skinnende «­katedral». Det var en hypermoderne bygning i glass og stein som glittret i blått og bronse­. Plutselig så jeg en kollega som kom over plassen og vinket­ til meg. «Der er hotellet» sa han og pekte på motsatt side av plassen. «Ja», sa jeg, «men hvor er universitetet?» «Der borte» sa han og pekte på «katedralen». «Mener du på siden der borte da» sa jeg og pekte forbi kirken. «Nei, det er der» sa han og pekte på det monumentale bygget enda en gang.

Etter å ha sjekket inn på hotellet guidet han meg over plassen mot kirken. Mens vi gikk undret jeg meg. Et hypermoderne universitetsbygg i det tidligere Øst-Tyskland i en delstat der bare omtrent 32 prosent av befolkningen tilhører noe kirkesamfunn? Her bygger de hovedbygningen til byens universitet med en tydelig kirkearkitektutur midt i fasaden? Er jeg i riktig årtusen? Jeg trodde at kirken for lenge ­siden var forvist fra akademia som en integrert del. Man kan kanskje tolerere et lite teologisk fakultet som har minimal dialog med ­resten, men ellers ikke som noen del av den akademiske dannelsen. Jeg ser ikke for meg at noe tilsvarende kunne ha skjedd i Norge selv med over 70 prosent kirkemedlemskap i befolkningen.

Alma Mater. 

På siden av en umiskjennelig kirkefasade åpenbarte det seg en hovedinngang der det stod på latin «Alma Mater Lipsiensis» over døra. Innenfor så alt ut som et vanlig universitet med kantine «hörsaal», grupperom og så videre. I en av pausene gikk jeg over mot kirke­rommet for se om det var en ­ordentlig kirke der. Det var det. Jeg la også merke til noen søyler og ruiner som var tatt vare på som tydeligvis stammet fra en mye eldre bygning.

På kvelden ble alle tilreisende tilbudt en byvandring med guide. Første stopp var Nicolaikirche i en helt annen del av byen. Da vi entret plassen foran kirken, la jeg merke til en del blå glassplater med innlagte lys, formet som foravtrykk som var nedfelt i brosteinen. Guiden stoppet og pekte på en søyle der det var en skulptur på toppen. Skulpturen var formet som en grønn plante som vokste opp av sokkelen og spredte seg ut. Vi fikk høre om monumentet og det som har gått inn i historien som «miraklet i Leipzig». Her var arnestedet for den fredelige kampen som førte til Berlinmurens fall og gjenforeningen av Tyskland.

I denne kirken begynte diakon Günter Johanssen i 1980 å arrangere «bønn om fred». Fra 1982 ble disse bønnemøtene arrangert fast hver mandag. Deltakelsen vokste gjennom årene. Etter hvert ble hele kirken med sine 2.000 sitteplasser overfylt og plassen utenfor måtte tas i bruk ved hjelp av høyttalere på utsiden. Fotsporene i brosteinen symboliserer at dette begynte med noen få og at det vokste. Veksten ble symbolisert ved at fotsporene ble tettere. Guiden talte med slik glød og entusiasme at jeg fikk inntrykk av at hun selv hadde vært med på dette. Bevegelsen vokste ut av plassen ved kirken og måtte flytte til «Karl Marx Platz» (navnet på Augustusplatz under DDR-tiden) for å romme alle menneskene som strømmet til.

Demningen brast. 9. oktober 1989 var det 70.000 personer til stede. Det hele hadde utviklet seg til en fredelig demonstrasjon. Demonstrantene ble på denne dagen konfrontert med 8.000 bevæpnede sikkerhetsvakter. Folkemengden ropte taktfast: «Vi er folket – ingen vold.» ­Ingen våget å skyte mot de fredelige demonstrantene. Konfrontasjonen og folkes seier over makten fikk demningen til å briste og bevegelsen spredte seg til flere deler av det gamle DDR. Resten er historie.

Vandringen fortsatte og vi var innom flere severdigheter, som Göthes «vannhull» mens han var student i byen. Utenfor var det to skulpturer som viste Faust og Mephisto mot hverandre i en opphetet krangel med noen menn som holdt dem fast for å hindre slåsskamp. Vi ble fortalt at det blant annet var erfaringer herfra som senere dukker opp i dramaet Faust, som Göthe skrev senere.

Vi beveget oss videre til Thommaskirche der selveste Johan ­Sebastian Bach hadde vært kantor og Martin Luther hadde prekt mange ganger. Vi fikk også lære at Sachsen var et av de sterkeste nedslagsfeltene for reformasjonen. Det var på universitetet i Leipzig at den berømte disputasen mellom Luther og Eck fant sted. Dette ble et vendepunkt i reformasjonen. Her ble Luther truet med at paven skulle knuse ham. Men han skaffet seg samtidig også nye allierte. Dette ble av guiden fremlagt som en historisk inspirasjon som også bidro til den frihetskampen som sprang ut fra bønnemøtene i ­Nicolaikirche.

Utidige samtidige. 

Siste stasjon på byvandringen var en skulptur med tittelen «Unzeitgemäße Zeitgenossen» som ­betyr omtrent noe slikt som «utidige samtidige». Skulpturen er satirisk og viser fem komiske personer som representerer: Pedagogen, diagnostikeren, bygestalteren, rasjonalisten og kunstteoretikeren. Det var ikke vanskelig å se referanser til alt det forhatte i DDR-regimet i alt fra pedagogikk og tankefrihet til kunst og arkitektur. Tittelen på kunstverket antyder også noe om at disse kreftene ikke ble borte med gjenforeningen av Tyskland, men at dette er noe som alltid er til stede i samtiden.

Verket har en rikdom av detaljer og symbolikk som noen har skrevet en hel bok om. I denne omgang nøyer jeg meg med å feste meg ved bygestalteren. Han var framstilt med en gylden laurbærkrans. Det var bare at kransen var bak fram som bind for øynene. I hendene famlet han rundt med en ­detonator til en sprengladning. Guiden forklarte at detonatoren symboliserte sprengningen av den historiske Paulinerkirche som jeg også fikk vite var navnet på universitetskirken som alle mine spørsmål hadde startet med.

Ringen var på en måte sluttet, men jeg har søkt flere ­detaljer. Universitetet i Leipzig ble grunnlagt i 1409 som det nest eldste i Tyskland. Det har vært et dominikanerkloster knyttet til universitetet.  Paulinerkirche ble opprinnelig bygget som klosterkirke­. Etter reformasjonen ble den vigslet til universitetskirke av selveste Martin Luther. I DDR-­tiden var navnet på universitetet Karl Marx Universitet. De gamle bygningene ble revet i 1968 og erstattet med en betongkloss i klassisk kommunist-arkitektur. Under rivningen ble den gamle ærverdige kirken sprengt med begrunnelsen at den ikke var nødvendig og bare tok opp plass for nyttige formål. I 2009 ble DDR-bygget revet for å gi plass for den nåværende bygningen.

Kristendommens betydning. 

Under planleggingen var det en heftig debatt om man skulle gjenreise et kirkebygg på det opprinnelige historiske stedet. Atter en gang var det nytteverdien som var i fokus. Til slutt var det tilhengerne av kirkebygg som vant. Et av argumentene som var med å snu stemmingen var at tilhengerne pekte på at motstanderne brukte samme argumentasjon som kommunistene hadde brukt i sin tid. På bakgrunn av hva jeg lærte på min byvandring er det heller ikke så vanskelig å forstå at tyskerne i Leipzig hadde­ lært seg en smule respekt for kristendommens betydning for grunnleggende verdier, kultur og frihetskamp. Dette til tross for at nesten 70 prosent av dem ikke tilhører kirken. Det er mulig­ en stor andel av flertallet bak beslutningen om kirkebygg ikke hadde noen personlig tro, men at de trengte noe som symboliserte motstanden mot kommunismen.

Men så blir spørsmålet: Hva er det da vi har i Europa når alt kommer til alt? Hva er grunnfjellet av hvem vi er og hva som har formet det som bærer i vår kultur og våre idealer? Kanskje må vi som øst-tyskerne miste det før vi forstår hva vi hadde?

Min lille byvandring har vært innom mye av det som teller i arven som bærer oss. Mennesker som ber og handler slik at det forandrer verden. Klosterbevegelsen som bygde universiteter. Reformasjonen som tok et oppgjør med korrumpert autoritet. Göthe og hans drama om Faust. Han som overskrider grensene for sin viten og kunnskap ved hjelp av en pakt med djevelen. Bach som har gitt oss musikk av en himmelsk kvalitet som står seg i århundrer. Til slutt innsikten om de «utidige samtidige» som alltid finnes latent hos oss, inkludert den blinde «stadtgestalter» som følger opphøyde­ idealer, men ender opp med ­detonatoren som sprenger i stykker kulturens bærende symboler.

Rive ned et imperium. 

Hvor kommer egentlig inspirasjonen til håpefull motstand mot de forførende utopiene fra?  Aleksandr Solzjenitsyn sa at ett eneste menneske som sier sannheten kan rive ned et imperium. Han var selv med på noe slikt. Små «ubetydelige» mennesker som samles til bønn i Nicolaikirche kan bli en dominobrikke som bidrar til å velte Berlin muren.  Men det er også en annen som har sagt noe om kraften i sannheten: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Dette var svaret som Jesus gav da han ble spurt av Pontius Pilatus om han var konge. Hans konge­rike er ikke av denne verden. Likevel, sannheten forandrer og setter spor i denne verden. Kongenes konge hersker ikke fra presidentpalasset eller statsministerens kontor, men som vitne om sannheten. Han lider med verden og gir mot, verdighet og legitimitet til den som er et offer, fordi han selv er det ultimate offer på vegne av alle.

Det messianske håpet er noe annet enn de ideologiske utopiene. Det er realisme: «Hele verden ligger i det onde», sier Jesus, men Han har overvunnet verden. Kongemakten gjelder her og nå som en reell innflytelse når vi tror. «Guds rike er kommet nær» (er innen rekkevidde), sier Jesus. Men en dag skal riket komme fullt ut.

Trykket i Vårt Land 20. august 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt