Verdidebatt

Tro er som et lite frø

Å tro er å velge. Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sommer har jeg tenkt mye på tro. Noen som betyr mye for meg har nemlig mistet sin, og det har vært vondt og vanskelig å se på. Det føles som å stå på dekket på en båt og se vedkommende forlate båten og stå igjen på land mens båten glir lengre og lengre vekk.

Utviskede blyanttegninger.

Det kunne like gjerne vært et romskip. Når vi snakker sammen, føles det som vi er på forskjellige planeter. Å snakke om tro med noen som ikke tror, er ganske umulig. Ordene gir ingen mening og definisjonene blir som halvt utviskede blyanttegninger. Man aner konturene av noe, men det blir helt uhåndgripelig.

Jeg er blitt tvunget til å se nøyere på min egen tro, og forsøke å definere den på et vis. Hva er egentlig tro? Hva er det jeg tror, og hvorfor?

Kanskje det egentlig bare er masse-suggesjon? Eller er det latskap? Er det bare lettest for meg å følge minste motstands vei, og følge i sporet jeg alltid har gått?

Nei. «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» ­(Hebreerbrevet 11:1)

Pugger barnesangtekster.

For tiden er oppgaven min i menigheten å være ­musikkleder for barna mellom atten måndeder og tolv år. Jeg forbereder tre sangstunder hver uke. En for de aller minste, en for de ­mellomste, og en for de eldste. Vi synger og leker og danser og synger litt til, og jeg er som regel ganske svett og hes etterpå. Men jeg elsker det. Det beste er at jeg må lære meg sangene utenat på forhånd. Jeg kan ikke lære dem fra meg hvis ikke jeg kan dem selv, så jeg pugger barnesangtekster hele uken.

Teksten i en av sangene som går på ­repeat i hodet mitt for tiden lyder som følger: «Tro er som et lite frø. Vi sår det og det gror.»

Jeg ser for meg bonden som med håp om en fremtidig høst planter frøene i jorden.

Næring og omsorg.

Jeg har skrevet i denne spalten tidligere at jeg ikke er noe hagemenneske. Jeg er lite flink til å få ting til å gro. Men jeg skjønner konseptet, sånn rent teoretisk.

For at et frø skal vokse og trives trengs det næring og omsorg. Godt jordsmonn og sol er andre forutsetninger – og ikke minst vann, som vi har erfart denne sommeren.

Etter å ha levd et halvt århundre er det mye jeg skjønner at jeg ikke vet. Men et par ting er jeg ganske overbevist om. Et av dem er at vi mennesker har et ­universelt behov for å rettferdiggjøre våre valg. Vi vil alltid lete etter gode forklaringer og begrunnelser for det vi gjør og sier og tror – eller ikke tror.

Forsømmelser. 

Min erfaring er at de som mister troen ikke har gitt den den næringen den trengte, eller de har latt den lide av feil-ernæring. Ikke med vilje, men dog.

Det skjer gradvis, nesten umerkelig. Og så blir troen gjerne erstattet av noe annet. En altoppslukende hobby eller en kjølig rasjonalitet, for eksempel.

Den som ikke lenger tror vil som ­regel ha gode, logiske resonnementer for ­hvorfor. En begrunnelse. Men tro ­handler ikke om logikk. Det handler ikke om fysiske bevis eller gode overtalelsesevner. Ikke dreier det seg om følelser heller. I hvert fall ikke bare det.

Da er ordet valg viktigere. Tro handler i stor grad om valg. Eller rettere sagt: Min tro handler stort sett om valg.

Jeg velger. 

Jeg velger å tro på og ha tillit til at det finnes en Gud. Jeg velger å stole på at Frelseren og frelsen er reelle. Jeg ­velger å innordne livet mitt på en slik måte at jeg beveger meg mot Gud, og ikke vekk fra Ham. Jeg velger å la troen min være en kilde til mening og retning i livet mitt.

Den samme troen krever at jeg ­respekterer og viser kjærlighet til dem som velger troen vekk også. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så jeg velger å prøve. Og håper jeg lykkes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt