Bernt Torvild Oftestad

89    150

Nyprotestantisk revisjonisme

Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet.

Publisert: 18. aug 2018 / 380 visninger.

Lutherdommen beholdt bildene i kirkerommet, men katolsk høyaktelse og venerasjon av dem ble avskaffet. Når bildene ble beholdt, var det fordi de kunne gi kunnskap som var til nytte for troen og slik tjene et pedagogisk formål. («Lutherdommens syn på bilder», VL 2.08. 2018). Å sette et slikt skille mellom katolsk og luthersk har falt Tarald Rasmussen tungt for brystet («Konfesjonell forenkling» VL 13.08.2018). Kritikken følges opp av Roger Jensen og Birgitte Lerheim («Med Skriften som målestokk», VL 15.08.2018).

I Den norske kirke har man en tid kunnet merke en viss revisjonisme. Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet. Kirkehus fra middelalderen får derfor en særlig betydning.  Revisjonismen har liten sans for de konfesjonelle markeringer og konflikter som oppstod på 1500-tallet. Man ønsker å gjøre katolisismen mer luthersk og trekke lutherdommen nærmere katolisismen.                     

Rasmussen viser til det konsilet i Trient (1545-1563) der Den katolske kirke skal ha lagt seg nær opp til protestantisk bildekritikk og nettopp fremhevet bildenes pedagogiske formål. Men i konsilets dekret om relikvier og hellige bilder foreligger slett ikke noen tilnærming til et protestantisk syn. Konsilets pålegger biskopene å undervise folket i det rette forhold til helgener, bilder osv. i samsvar med kirkefedrene og de oldkirkelige konsiler. Dommen over den protestantiske avvisning av katolsk praksis på dette felt er likefrem og kompromissløs. Man advarer dessuten mot en hedensk holdning til kirkens bilder. Å sette sitt håp til dem som om de var gudebilder, er forkastelig. Advarselen begrunnes i den klassiske lære fra konsilet i 787: Bildene representerer «urbilder» av helgenene. Ved å vise reverens overfor bildet i kirkerommet viser man samtidig reverens overfor «urbildet»/helgenen i himmelen. Det er forskjell mellom bilde og «urbilde». Det er denne forskjellen den «hedenske» billeddyrkelsen ikke respekterer. Og det fører til misbruk.

De hellige er eksempler for oss som vi bør etterligne, understreker konsilet i Trient. Bilder av dem minner oss om det. Men vekt på eksemplets betydning frikobles ikke Kirkens lære om bildet. De helliges eksempler skal lære oss fromhet. Å vise bildene ære er selvsagt i katolsk fromhetsliv. Se også Den tridentinske trosbekjennelsen fra 1565.

Hva tar nyprotestantismen med seg fra reformasjonen? Først og fremst det lutherske «for meg». Kunnskapen om Kristi gjerning er «for meg», til min frelse om jeg tror løftet som følger med. Dette «for meg» får etter hvert både en utvidet og annerledes funksjon. «For meg» blir et kriterium for det religiøst gyldige. Historisk kunnskap som formidles ved kirkens dogmer, metafysisk oppfatning av det innviede brød osv. må være (etisk-religiøst) meningsfylt «for meg», dvs. det (opplyste) jeg. Det åpner for sanering av trosinnholdet. For eksempel kan dogmet om Kristi fødsel ved jomfruen rolig legges til side. Om jomfrufødselen er historisk sann eller ikke, er uten betydning «for meg». Tilbedelsen av sakramentet blir til grov overtro i protestantisk kontekst. Denne saneringen av trosinnholdet munner ut i protestanten Kants vakre ord om sin andakt: «To ting fyller mitt sinn med (...) undring og ærefrykt: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» Men det kunne ikke overses at religion er noe mer enn etikk og naturundring. Religion er også en følelse, for eks. for «altet», at vi er avhengig av noe utenfor oss selv, at det gis noe i livet som er ubetinget avgjørende for oss osv. Denne følelsesdimensjon gjør det mulig å fylle troen med et videre innhold. Revisjonismen henter inn stoff fra (kirke)historien til dette formål.       

Bidraget fra Jensen og Lerheim er formet over denne nyprotestantiske lesten. De tillegger ikke det historisk-konfesjonelle noen vekt. Det er det «dagsaktuelle perspektivet» som gjelder. «I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes,» spør Jensen og Lerheim og angir selv kriteriet for slik bruk. Det som gjør at vi kan snakke om et guddommelig nærvær i «stunden,» på et «sted», i ”rommet” ved en «gjenstand» er at slikt er «hellig for meg.» Det er subjektiv erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet.

Men Jensen og Lerheim åpner samtidig for det stikk motsatte syn, når de spør: «Er det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg?» Skapertroen skal gi svar. Men makter Jensen og Lerheim å utlegge skapertroen slik at det subjektive jeget ikke avgjør hva som er virkelig hellig og guddommelig? De viser til Luthers tanke om at Gud taler til oss gjennom den virkelighet som omgir oss. Og de legger til: «erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av `skapernåde` er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.» Møte med natur, kunst og kultur er en «mulighetsbetingelse for troen.» Haken ved disse i for seg gode formuleringer er at de har det subjektive «for meg» som premiss. Om vi skal legge til grunn de forutsetninger Jensen og Lerheims selv har valgt, vil alt de her skriver, være uttrykk for deres egen subjektive religiøsitet? Kant ble fylt av undring over naturvirkeligheten under sin andakt. Jensen og Lerheim som har et «dagsaktuelt perspektiv» utvider rammene og trekker inn de psykiske erfaringer man i dag kan gjøre i den sosial verden.           

Jensen og Lerheim holder frem at fullgyldig gudserkjennelse (trygg tro på at Gud er en frelsende og nådig Gud) gis ikke ved naturen, men ved Jesus Kristus og forvaltningen av Ord og sakrament. Men deres oppfatning av nådemidlene når ikke ut over den pedagogiske funksjon. Det gjelder selvsagt prekenen, men også nattverden som blir betegnet som det «kroppslige ord.» Å la sakramentet suges opp i Ordet er en vanlig protestantisk pedagogisering.         

Revisjonismen fyller jegets religiøse erfaring med overlevert stoff fra bibel og kirkehistorie. Det er den religiøse dimensjon ved jegbevisstheten som her er den egentlige realitet, og som avgir kriteriene for hva som kan brukes av stoffet fra fortiden. For katolisismen er den egentlige realitet i det skapte, i frelseshistorien og kirken et guddommelig nærvær objektivt gitt, som vi møter bl.a. i det innviede nattverdsbrød som vi tílber. Kristi reale nærvær betinges ikke av vår tilbedelse. Det er der på forhånd.

                       

           

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

10 innlegg  1728 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
I Den norske kirke har man en tid kunnet merke en viss revisjonisme. Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet. Kirkehus fra middelalderen får derfor en særlig betydning.  Revisjonismen har liten sans for de konfesjonelle markeringer og konflikter som oppstod på 1500-tallet. Man ønsker å gjøre katolisismen mer luthersk og trekke lutherdommen nærmere katolisismen.

Begge to er alt for kompliserte, med alle sine liturgier, bekjennelses-skrifter og enorme organisatoriske strukturer.  Deres «former og praksiser» er unødvendig omstendelige, mye av det har ikke grunnlag i Ordet.

Jesu enkle Evangelium er for enkle søkende mennesker, - «ikke engang dårer skal fare vill» og «det som er svagt i verden, det utvalgte Gud seg».  Den som er født av Ånd ved tro, er disippel og lærer å lyde og vandre med Jesus sammen med kristne søsken i hjem og nabolag.

Trossamfunnenes hierarkiske oppbygging der ansatte ledere styrer andre kristne i menighetens aktiviteter og trosliv er noe utenfor det pastoralbrevene og lærebrevene i NT viser oss.  Ordet «hverandre» er brukt i stort antall.  Det betyr at kristent fellesskap er best i små møter mellom likemenn og kvinner, store og små.  


Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
23 minutter siden / 2371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 1154 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 2 timer siden / 413 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2371 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 2 timer siden / 975 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 2674 visninger
Les flere