Verdidebatt

Stillheten bak stjernene

Jeg tror Hans Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvis noen skulle spørre hva Det nye testamentet handler om, kan en lure seg unna med å si at det handler om Jesu omgang med sine venner og fiender. Det høres så greit ut, men det er slett ikke så enkelt som det kan høres ut som. For Jesus var ikke et hvilket som helst menneske som gikk omkring der nede i Palestina for om lag to tusen år siden og til forveksling liknet på alle oss andre.

Veldige pretensjoner. 

Om vi leser evangeliene, vil vi oppdage at han hadde veldige pretensjoner på egne vegne. Han skulle vise oss hvem Gud er og hva Gud vil.

Det kan virke så selvsagt at vi verken blunker eller sperrer opp øynene. For vi har jo vennet oss til å putte Gud inn i mennesket Jesus. Vi snakker om Jesus, og tar det for gitt at vi snakker om Gud. Men om nå Jesus skulle romme hele Gud, er ikke da Gud blitt litt liten?

Ja, noen gjør ham enda mindre. Siden alt det der med Gud er blitt så vanskelig, legger de de store pretensjonene til side, og ser bare etter det de kjenner igjen fra beretninger om andre mennesker når de beskjeftiger seg med evangeliene. Da blir Gud til syvende og sist enda mindre. Han blir til forveksling lik alle oss andre. Han blir erstattet av et menneske.

Svimlende stort. 

I Bibelen er perspektivet ganske annerledes. Der hører Jesus hjemme i en stor sammenheng som griper helt tilbake til «begynnelsen» – hva nå det måtte være. Skal vi lytte til Bibelen, da blir vi tatt med tilbake til skaperordet som i begynnelsen var «hos Gud». Vi aner at vi er på veg mot noe svimlende stort. Og det store er nettopp en Gud som rommer veldig mye mer enn mennesket Jesus.

Hans Børli er opptatt av hvor Gud er å finne. Han polemiserer åpent og utilslørt mot de som har redusert ham, gjort ham liten. Og så sier han noe veldig viktig. Han sier at de som fornekter Gud, de fornekter ikke Gud, men vrengebildet av ham. Og vrengebildet, det er skapt av teologien og den gjengse forkynnelsen som har puttet Gud inn i dogmer og det han kaller åndelig juss.

Hvor finner så Børli sin Gud? Han finner ham, ikke særlig overraskende må jeg si, ute i naturen. «Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge - så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er», sier han i Tankestreif. I naturen derimot, der møter en Gud i all hans navnløse velde.

En beksvart vinternatt. 

Jeg tror jeg fornemmer hva Børli er på jakt etter når han nærmer seg Gud med de merkelige ordene: «Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene». Det er ikke mulig å forklare slike ord, men en kan kanskje ane hva det dreier seg om dersom en ser seg selv under den overveldende stjernehimmelen en beksvart vinternatt, og ikke fester oppmerksomheten på stjernene, men på mørket mellom dem, bak dem, hinsides alt vi kan ellers komme i berøring med.

Jeg tror Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten». Det er en Gud som vi alle kan fornemme, fordi han befinner seg, nettopp i eller bakom eller under alt det som kan sanses her på jorden. Det er denne Guden som i Det gamle testamentet sier om seg selv: «Jeg er den jeg er». Men det er også en Gud som det er lett å mistolke, fordi det vi kan sanse, er så mangslungent. Det rommer slikt som er godt og vondt, fint og stygt, fascinerende og avskrekkende, kastet om hverandre, tilsynelatende helt hulter til bulter. Så en ting er at denne Guden må være stor, langt større enn vi kan fatte. Men er han, når alt kommer til alt, lunefull eller tillitvekkende, ond eller god?

Inn i ordene. 

Det er her Jesus kommer inn i bildet. Når han blir kalt «bildet av Guds vesen», er ikke poenget at Gud skal bli liten, men at talen om ham skal være tilpasset oss. Gud forblir i stillheten, men han flytter også inn i ordene. Så vel ordene som de handlingene evangeliene beretter om, viser oss at den Guden som står bak verden, verken er ond eller lunefull. Han er god og miskunnsom. Ufravikelig god og miskunnsom.

Klassisk kristendom favner både Guds velde og Gud i menneskeskikkelse. Derfor holder jeg meg med klassisk kristendom.

Trykket i Vårt Land 17. august 2018 i spalten Livssyn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt