Arne Danielsen

324

Ja, det gjør vondt

Vi ønsker oss en kirke som igjen kan bli de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den ende som hoffnarr. Det ville være synd.

Publisert: 16. aug 2018

Vårt Land skriver i sin leder den 16. august, «Engasjert kyrkje», om kirkens politiske engasjement. «Det ligg eit moralsk imperativ i den kristne trua om å løfte fram etiske problemstillingar, pirke i oss der det gjer vondt.»

Jo da, det gjør vondt. Men det gjør ikke vondt på den måten som Vårt Lands lederartikkel antyder.

Når kirken tar tydelige politiske standpunkt, er det ikke den politiske og samfunnsengasjerte delen av sjelen som blir plaget, men den som bryr seg om kirken og om kristendommens og troens utbredelse og kår.

Grunnen til at kirkens politiske standpunkter ikke gjør vondt – i den politiske sjelen, er at de fleste av oss – selv ikke de blant oss som går i kirken – ikke bryr oss om hva kirken mener om ofte sterkt politiserte temaer.

I slike spørsmål er det (nesten) kun timelige forhold som avgjør. Det handler om ideologiske standpunkter og om et helthetlig syn på samfunnsutvikling. Det som teller er politiske realiteter og / eller vitenskapelige fakta. Med andre ord den virkeligheten vi lever i.

Jo da. Da (de fleste i) kirkeledelsen tok et klart standpunkt mot den tyske okkupasjonen, var det som det skulle være. Men det er når den engasjerer seg i hverdagspolitikken i et velfungerende demokrati, at det går galt. Vi har et godt fungerende samfunn med solide institusjoner, ytringsfrihet og en gjennomgående velutdannet befolkning. Dette er gode forutsetninger for at samfunnsutviklingen for det meste går i riktig retning.

Når det kommer til de litt større kampsakene har vi en viltvoksende flora av interesse- og aktivistorganisasjoner. Disse er ofte ressurssterke med statsstøtte og profesjonelle mediefolk. Det er en egen næring. Når kirken blander seg inn, blir det som spurv i tranedans. Mest av alt framstår det som irrelevant.

Og riktig galt går det når kirkens standpunkter gjennomgående hører til på den ene siden av politikken. Flere i dagens kirkeledelse kommer fra eller har en fortid nettopp fra den siden. Vårt Land skriver at kirken stadig blir anklaget for å være venstrevridd. Det er ikke en anklage, men et faktum.

Kirken oppfattes ikke lenger som samlende og overbyggende og at den rommer alle. Tvert imot oppfattes det som at den daglig og iherdig fører en kampanje for å støte fra seg et flertall i befolkningen og et enda større flertall i blant de faste kirkegjengerne.

«Vi treng ei kyrkje som vågar å stå for noko, men som samtidig rommar alle», skriver Vårt Land. Ja! Det er nettopp det vi trenger, og det er en slik rolle den bør fylle – ikke minst for sin egen del. Men det gjør den ikke. Den kan synes å være fanget i en misforstått rolle som sensor i hverdagspolitiske spørsmål. Og da er den naturligvis på ville veier – som kirke.

Vi må gå ut ifra at kirken og jeg leser den samme Bibelen. Ja, vi er enige om at Jesus ikke nølte med å støte og utfordre. Men han blandet seg i liten grad inn i politikken, det timelige. Derimot var han nådeløs mot den religiøse øvrigheten. Han tålte ikke hykleri, selvgodhet og falsk moralisme. 

Mesteren var opptatt av det enkelte menneskets forhold til Gud, til troen og til sin neste. Og så understreket han dette ved å vise til at det i et slikt henseende er et tydelig skille mellom gudstro og poltikk. Gi keiseren hva keiseren er, og Gud hva Guds er. La keiseren styre med sitt og vær i hovedsak opptatt av ditt forhold til Gud.

Kirkens måte å leve opp til dette på er nettopp å ikke politisere seg selv, men å være opptatt av og lære enkeltmennesket om forholdet til Gud, til troen og til sin neste. Kirkens oppgave er å gi håp, trøst og åndelig veiledning – og å være tydelig i etiske dilemmaer med solid forankring i Bibelen, slik som f.eks. sortering, surrogati og eutanasi

Og så kan den med trygg forankring i den samme Bibelen overlate keiserens anliggende til keiseren – som i denne sammenheng er Zero og Palestinakomitéen og andre spesialister.

Vi ønsker oss en kirke som igjen blir de troendes ankerfeste og som ikke bruker tiden og oppmerksomheten på keiserens anliggender. Slik kan den fort ende som hoffnarr. Og det ville være synd – i et par betydninger.

(Innlegget ble først publisert som kommentar til VL’s lederartikkel)

 

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert 10 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Kirkens måte å leve opp til dette på er nettopp å ikke politisere seg selv, men å være opptatt av og lære enkeltmennesket om forholdet til Gud,

Eller enda mer presist: Lære oss om Gud og Kristus ut fra hva Guds ord sier.

3 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere