Verdidebatt

Skråplaneffekten dokumentert

Skråplanseffekten i land som har legalisert aktiv dødshjelp er godt dokumentert. Det er opp til oss om vi ønsker at også vi i Norge skal endre vårt syn på hva som er en verdig død.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Andreas Wahl Blomkvist (VL 14.8) har rett i at påstander om «skråplanseffekt» i praktiseringen av dødshjelp i Nederland må underbygges. Hva består «glidningen» i? Vi har særlig fire konkrete bekymringer.
 
1. Økt antall. Etter 2009-artikkelen Blomkvist viser til, der nederlandske forskere avviser skråplanseffekten, har antallet dødshjelpstilfeller steget bratt. I 2016 døde over 6000 nederlendere etter dødshjelp [1]. Dette utgjør over fire prosent av alle dødsfall, og mørketall kommer i tillegg. Stigningen fra 2005 er på 217 %. I tillegg kommer den utstrakte bruken av lindrende sedering, en gråsonepraksis som noen frykter utgjør en fordekt «langsom eutanasi».
 
2. Stadig flere tilstander. Den klassiske dødshjelpspasienten har kreft og kort forventet levetid. Men de siste årene har det blitt langt flere av de «utypiske» dødshjelpssakene. Demens og psykiske lidelser er de mest kontroversielle, og forekomsten av dødshjelp for disse øker år for år [1]. Blant personer med psykiske lidelser er depresjon hyppigst, men nær sagt alle typer lidelser, fra autisme til spiseforstyrrelser til forlenget sorgreaksjon, er representert blant de som har fått innvilget dødshjelp [2].
 
Denne utviklingen har skjedd uten noen lovendring, men ved at nederlenderne gradvis har innsett hvor liberal og grenseløs den opprinnelige loven fra 2001 egentlig var. «Uutholdelig lidelse uten utsikt til forbedring» er hovedkriteriet. Personen selv – og legen – får et stort rom for subjektiv fortolkning som vanskelig kan overprøves utenfra.
 
3. Lengre levetid. Den nederlandske bioetikeren Theo Boer har i en årrekke sittet i en av komitéene som får dødshjelpstilfeller til ettersyn. Selv om han prinsipielt er positiv til legal dødshjelp, har erfaringene gjort ham kritisk til praksisen i hjemlandet. Selv om loven aldri har krevd at dødshjelpspasientens død skulle være nært forestående, var dette før en implisitt forutsetning for dødshjelpskomitéene. Boer anslår at andelen med mer enn seks måneder forventet levetid har steget fra 1 % til nå 8 %. Selv har han blitt forelagt 41 saker der pasienten hadde ti år eller mer forventet levetid [3].
 
4. Strømlinjeformet. Boer hevder også at prosessen frem mot dødshjelp er blitt mer «strømlinjeformet», ved at pasienter stadig oftere oppsøker en dedikert dødshjelpsklinikk [3]. Denne bemannes av leger med få skranker mot å innvilge dødshjelp, med en liberal tolkning av lovens tøyelige kriterier. Dermed blir ikke lenger dødshjelpsbeslutningen forankret i et veletablert lege-pasientforhold.
 
Får du som pasient et «nei» til dødshjelp fra din fastlege – fordi du ikke oppfyller kriteriene – kan du nå oppsøke dødshjelpsklinikken i stedet. Denne klinikken tilbyr kun dødshjelp, ikke alternativer som lindrende behandling. I 2017 stod den for 747 dødshjelpstilfeller [3].
 
Den belgiske dødshjelpstilhengeren Paul Van den Berghe og kolleger er bekymret for at dødshjelp på denne måten har blitt en rask «utvei» for noen pasienter med kroniske psykiske lidelser; et alternativ som undergraver viljen til å stå i et krevende behandlingsforløp: «På denne måten forsvinner pasienter – ofte de mest sårbare – fra det terapeutiske forløpet, til fordel for eutanasiens 'motorvei'» [4].
 
Normalisering. I sum bærer disse utviklingstrekkene bud om det vi kan kalle samfunnsmessig normaliseringav dødshjelp. Fra å være en eksepsjonell handling som legen kunne fritas for straff for når ingenting annet nyttet, har dødshjelp blitt en del av helsetjenesten, et tilgjengelig tilbud [5]. Fra nabolandet Belgia rapporterer helsepersonell at pårørende langt oftere enn før gir uttrykk for at dødsprosessen og livets siste fase i seg selv er uverdig og meningsløs [4]. Dødshjelp kan da fremstå som en nokså uproblematisk «løsning» for utålmodige pårørende. Forventningene noen pårørende stiller til legene, er at de har å utføre dødshjelp som om det var en ren teknisk prosedyre som pasienten har en ubetinget rett til [4].
 
Utviklingen i Nederland og Belgia har vist skråplanseffekten i aksjon. Den er veldokumentert, slik vi har vist. Men det er også verdt å reflektere over hvor veien videre går, for land som har legalisert dødshjelp. Skal vi tro nederlandske leger, var de første dødshjelpspasientene, pionerene om man vil, sterke personligheter med evne til og behov for å ta kontroll over sin egen død. Dødshjelp var noe eksepsjonelt. Etter 20 år har det blitt en vanlig måte å dø på. Hva skjer om nye 20 år, når generasjonen som har vokst opp med dødshjelpsloven blir gamle? Når både leger, pasienter og pårørende har vært «marinert» i en kultur som forteller dem at noen liv ikke er verdt å leve, og at dødshjelp er den verdige måten å dø på?
 
Sykdom, svakhet og avhengighet rammer de fleste av oss i livets siste fase. Når dødshjelp er legalisert, institusjonalisert og normalisert (slik Lars Johan Materstvedt beskriver det) skal du ha sterk rygg for ikke å ta til deg lovens klare budskap om at det å ønske egen død er det etisk høyverdige valget. Av hensyn til dine omgivelser, og for din egen verdighets skyld. Det er slik skråplaneffekten arter seg.

Skrevet sammen med Daniel Joachim Heggheim Kleiven og Morten Horn. Trykt i Vårt Land 16.8.18.

Kilder:

[1] Regional euthanasia review committees. Annual report 2016. Tilgjengelig fra: https://english.euthanasiecommissie.nl/binaries/euthanasiecommissie-en/documents/publications/annual-reports/2002/annual-reports/annual-reports/RTE_annual_report_2016.pdf

[2] Kim SYH, De Vries RG, Peteet JR. Euthanasia and Assisted Suicide of Patients With Psychiatric Disorders in the Netherlands 2011 to 2014. JAMA Psychiatry 2016.

[3] Boer TA. Dialectics of lead: fifty years of Dutch euthanasia and its lessons. International Journal of Environmental Studies 2018; 75: 239-50.

[4] Vanden Berghe P, Mullie A, Desmet M, Huysmans G. Assisted dying: The current situation in Flanders: Euthanasia embedded in palliative care. In: Jones DA, Gastmans C, MacKellar C, editors. Euthanasia and Assisted Suicide Lessons from Belgium. Cambridge: Cambridge University Press, 2017.

[5] MacKellar C. Some possible consequences arising from the normalisation of euthanasia in Belgium. In: Jones DA, Gastmans C, MacKellar C, editors. Euthanasia and Assisted Suicide Lessons from Belgium. Cambridge: Cambridge University Press, 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt