Hjemme i kulturen

Dersom noen spør deg: «Hvem er du?» - hva svarer du da? Da jeg var 15 år, ville jeg svart noe slikt som dette: «Jeg er Hallvard; kristen; har foreldre og fire søsken; fra Vrådal i Telemark; liker fotball og Pink Floyd».

De siste 20 årene har jeg imidlertid vært på en lang og selvbevisst indre og ytre reise. Jeg har lengtet etter en slags orden på livet – en stabil og trygg nok identitet, psyke, kroppsfølelse og sosial situering til at jeg faktisk kunne gå i gang med å leve.

Sjels evige frelse. 

Hva drev meg ut på en slik identitetsreise? Mye hadde å gjøre med min kristne bakgrunn. Jeg ble opplært til å ha kontinuerlig omsorg for min sjels evige frelse, etter Martin Luthers forbilde. Man skulle ikke være en «kulturkristen». Det gjaldt derimot å prøve seg selv, og å studere Bibelens historiske budskap. Slik kunne man finne frelsesvisshet og bygge livet sitt på «fast grunn». Men det var vanskelig å kombinere en slik kamp med det å falle til ro og «leve livet» uten bekymringer.

Selv gikk jeg inn i en anspent streben etter å leve fromt og rettferdig, kombinert med hvileløse og enorme studier. Disse aktivitetene gav meg nok en slags mening, verdi og identitet. Men det var et snevert og ustabilt fundament. Livssyn og teologi ble utsatt for ukentlige revisjoner i lys av mine intense studier. Frelsesvissheten skulle vise seg umulig å oppnå, gitt Jesu høye idealer og de mange ulike kriteriene for hvem som var «innenfor».

Skal fritt velge. 

Den bredere moderne norske kulturen som også har preget meg, har samtidig sin egen versjon av Luthers individuelle leting etter fred i sjelen. Her gjelder det å bygge identitet. Ikke ved å finne Gud, men ved å finne seg selv og sin egen vei. Man skal fritt velge slikt som: Tanker, verdier, holdninger, vaner, skikker, preferanser, hobbyer, relasjoner, ritualer, bosted, yrkesvei etc. etc. «Frelsen» er å leve et autentisk og velbegrunnet liv som gir status.

Liksom i min protestantiske kristendomsbakgrunn advares det mot ukritisk og passiv overtagelse av kultur og tradisjon. Det kan også føre til «fortapelse» av den personlige identitet; man blir én i mengden. Men heller ikke den moderne sekulære streben etter «selvvisshet» kan føre frem til indre og ytre ro. Identitetsvariabler og levealternativer er overveldende. De er potensielt utallige, og dessuten i stadig forandring. Hvordan kan jeg egentlig vite hva jeg skal velge? Og jaget etter status og anerkjennelse tar aldri slutt.

Som en labyrint. 

Den moderne, individuelle letingen etter identitet som jeg her har beskrevet, kan bli som en labyrint som det er farlig å komme inn i, og vanskelig å komme seg ut av. Slik ble det i alle fall for meg: I min hvileløse grubling på jakt etter en stabil og trygg identitet, opplevde jeg store påkjenninger. Det var på mange vis et liv i strid med min egen menneskenatur.

Jeg har, opplever jeg, nådd fram til et visere liv, der jeg er i dag. Særlig viktig for meg var å finne frem til en erkjennelse av Gud, virkeligheten og livet som uutgrunneligemysterier å ta del i heller enn konkrete størrelser å forstå. Dermed trådte også grublingen etter frelsesvisshet i bakgrunnen. En annen viktig erkjennelse er at jeg faktisk ikke kan tenke eller velge meg frem til en sunn og stabil identitet og livsførsel. Dermed blir det avgjørende viktig for meg å ta del i sunne og stabile fellesskap og kulturer der jeg kan bli sett, anerkjent og formet.

Så hvem er jeg i dag, etter min 20 år lange reise? Fremdeles Hallvard; takknemlig nordmann; veldig glad i familie, venner og hjembygd; avhengig av naturen. Fremdeles kristen. Kulturkristen.

Trykket i Vårt Land 16.august 2018.