Kjære Tore Frost

Tusen takk for omvisningen i ditt filosofiske landskap om tro og tanke (Vårt land, 30. juli). Det var fint å lese at du avkrefter påstanden om at din gudstro gjør deg til en dårlig filosof. Det var også interessant å lese dine refleksjoner forøvrig.

Du forteller at du tar utgangspunkt i Tertullian. Tertullian spør: «Hva har Athen med Jerusalem å gjøre? Hva har Akademiet til felles med Kirken?». I forbindelse med Jesu oppstandelse sier han at den er umulig («certum est quia impossiblile»). Ved første øyekast ser det ut til at Tertullian lukker muligheten for all filosofisk refleksjon knyttet til kristen tro. Både du og jeg er imidlertid positivt innstilt overfor slike refleksjoner. Dermed står vi kanskje i et spenningsforhold til Tertullian?

En naturlig erkjennelse. 

Tertullian forholder seg til en spesifikkhistorisk utfordring, nemlig kirkens møte med gresk filosofi. Det dreier seg om en kritikk av gnostikeren Marcion, som levde på 100-tallet. Fokuset er visse dogmer knyttet til Jesu død og oppstandelse. Tertullian forholder seg ikke til filosofi generelt, og selvsagt ikke til det filosofiske mangfoldet vi finner i dag. Han uttrykker også at ikke-kristne har en naturlig erkjennelse av Gud, og omtaler det teleologiske argument for Guds eksistens på en positiv måte.

Ett av særtrekkene ved Marcions tenkning er at han mente at dogmene knyttet til Jesu død og oppstandelse bør begrunnes med en forankring i gresk filosofi – uavhengig av de bibelske vitnesbyrdene. Dogmene fremstår da som rimelige, siden de springer ut fra mennesket selv. Tertullian hevder at kirken ikke har et slikt begrunnelsesbehov. Tvert om: Jesu død og oppstandelse er ikke noe som stammer fra mennesket. Hvis de var menneskelige produkter, ville de vært absurde (egentlig «umulige»). Likevel, det er et historisk faktum at Jesus døde og oppsto. Dermed slår det umulige over til å bli en begrunnelse til tro om at Gud har handlet. Det ligger et argumentativt poeng her, selv om det ikke er tilstrekkelig som begrunnelse eller utgangspunkt for en mer omfattende kristen filosofi. Det er altså ikke snakk om logisk umulighet. Hvis Jesu død og oppstandelse er historiske hendelser, er de logisk mulige hendelser. At hendelsene er vanskelige å forstå, er noe annet. Det samme kan imidlertid sies om kosmiske hendelser og vår tids astrofysikk.

Allerede involvert. 

Filosofien er autonom. Samtidig er filosofien aldri nøytral. Den er en forlengelse av det livssynet vi allerede har. Filosofen er allerede involvert og har gjort en rekke valg. Vi kan imidlertid reflektere over trosinnholdet og de forutsetningene vi gjør – bit for bit. På dette punkt har tvilen sin plass. Tvilen bør følge meg hele tiden, som en venn. Du har helt rett når du sier at det finnes flere former for tvil. En «tviler» som har gjort skepsis til en snobbete livsholdning, er neppe verdt en samtale. Vi kan imidlertid tvile som René Descartes (1596-1650) 
– en metodisk tvil. Vi undersøker om våre filosofiske forpliktelser er ivaretatt. Det kristne trosinnholdet er ikke nødvendigvis sant, og det er alltid mulig å gjøre feil. Metodisk tvil har ingenting å gjøre med å sette Gud på prøve. Det er snakk om mine trosoppfatninger.

Det finnes imidlertid en tvil som smerter – en eksistensiell tvil. Metodisk tvil kan noen ganger bli eksistensiell tvil, hvis du for eksempel oppdager at svært sentrale trosoppfatninger ikke kan bli stående. Det skjedde med meg den gangen jeg ble kristen. Mitt ateistiske livssyn raknet. Den rystelsen er jeg filosofisk takknemlig for i dag.

Jeg har møtt mennesker som kjemper med eksistensiell tvil, og hørt om mennesker som gir opp i sin søken. Noen vender den kristne tro ryggen – uten at man har undersøkt saken tilstrekkelig. Derfor kan jeg ikke forsvare en ureflektert tro, som noen ganger forsvares ved å kalles «barnetro». Jeg knytter en slik holdning til manglende undring. Jeg tror den lett kan rakne i møte med utfordringene eller bli kunstig beskyttet gjennom irrasjonelle tankestrategier. Hvis man derimot med uttrykket «barnetro» refererer til barnets tillit, slik Jesus gjør, er saken en annet.

Poenget om kontradiksjoner. 

Så en kommentar til Ernst Orvils dikt: Når personen i diktet, Anne, stiller seg spørrende overfor synspunktet at Gud eksisterer for dem som tror og ikke for de som ikke tror, stiller jeg meg ved siden av henne. At «det går an å eksistere og ikke eksistere – i det minste for Gud» gir ikke mening for meg. Å akseptere selvmotsigelser er neppe et tegn på at Gud ikke kan forstås fullt ut. De forteller oss at noe er galt med vår tenkning. Et brudd på kontradiksjonsprinsippet er en elementær logisk feil, og blokkerer både tanke og undring. Man kan ikke hente teologiske sannheter fra logiske usannheter. Det bør sies at diktet kan tolkes på mange måter, og min kommentar forutsetter én av dem – antakelig heller ikke den rimeligste, men tolkningen gjør diktet relevant for poenget om kontradiksjoner.

Trykket i Vårt Land 15. august 2018.