Christine Josephine Andreassen

5

Konfirmanten som kommer alene

Alle mennesker er sårbare og trenger å bli sett. Konfirmanter er kanskje noen av de som er mest sårbare. De er i en tid av livet der de prøver å finne seg selv, hormonene er i full sving og livet føles kanskje svært kaotisk. De fleste på den alderen har noen som ser dem og elsker dem, men ikke alle.

Publisert: 15. aug 2018

Det er den tiden av året igjen. Bestemor syr de siste stingene på bunaden, og dressen tilpasses perfekt til 14-åringens kropp. Planleggingen går på detaljer og kakene telles over, er det mange nok? Prestene kjenner på prestasjonspresset før siste hånd på konfirmasjonsprekenen legges. Ordene er velvalgte, en siste hilsen. Konfirmasjonsåret er nesten omme og hun vil bare at konfirmanten skal vite en siste gang at kirken er for dem og at kirken er deres.

 

En av konfirmantene er i fosterfamilie, og har det siste året byttet familie tre ganger. Presten og kateketen har mistet tellingen og har ikke siste kontaktinfo for konfirmanten, det blir mye med 50 konfirmanter. Han gruer seg til konfirmasjonen, og vet at ingen kommer.

 

Konfirmasjonsdagen har endelig kommet. Menn, kvinner, gutter, jenter og barn kledd i bunader, kjoler og dresser. Gutten fra fosterfamilien har prøvd så godt han kan, men uten dress føler han seg malplassert. Han holder litt ekstra fast i konfirmantkappen - tryggheten hans.

 

Under forbønnen sier presten at familier og venner som ønsker kan reise seg for den enkelte konfirmant. Hos 49 av 50 konfirmanter reiser det seg alt mellom 10 og 50 mennesker. På sistemann fra fosterfamilien reiser ingen seg. Menigheten sitter stille, og presten ber en bønn om at ingen skal legge merke til det.

 

Dette er et scenario, kanskje har det skjedd en gang, kanskje har det skjedd 20 ganger, men det skjer. Ungdommer som bor på institusjon, i fosterhjem, opplever omsorgssvikt eller er i en livssituasjon der ingen kommer i kirken for deres store dag.  Konfirmanter er fantastisk fine og fantastisk sårbare. De trenger omsorg og noen som ser dem.

 

Jeg forstår at en er ufattelig stolt av sin lille som har blitt så stor, og ønsker å vise det. Jeg forstår også at i mange kirker er dette en langvarig tradisjon. Men av hensyn til de som ikke har noen som reiser seg for dem, værsåsnill, bli sittende. Kjære prester, kateketer, diakoner, ungdomsarbeidere, trosopplærere og andre ansatte i kirken: av hensyn til konfirmanten som kommer alene, be menigheten bli sittende. Og kjære konfirmant, jeg bryr meg om deg.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert 11 måneder siden

Et empatisk innlegg med en empatisk oppfordring!

Kommentar #2

Daniel Krussand

17 innlegg  2003 kommentarer

Livet er ensomt.

Publisert 11 måneder siden

Det er ikke noe problem å konfirmeres utan at noen er med.  Det er en god skole for livet.  La de andre få vise frem sin familie.  Det er min mening.  For øvrig burde det vært en enkel sak for presten eller kateketen å verve noen personer som sto opp for gutten.

For øvrig er ikke konfirmasjon omtalt i Bibelen.  Den er en dårlig tradisjon fordi den ikke har læremessig grunnlag.  

Kommentar #3

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert 11 måneder siden

Jo, konfirmasjon er nemnt i Bibelen, i Apg 8. Apostlane reiste for å be om Den Heilage Ande. Dette utvikla seg vidare og fekk etter kvart namnet konfirmasjon (som tyder stadfesting eller styrking).

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere