Hvordan ser antisemittiske ytringer ut?

Som det blir påpekt i kronikken, har man et ansvar for å beskytte minoriteter, og jøder er en av mange minoriteter som har krav på beskyttelse. Beskyttelse starter med opplysning.

Før vi kan diskutere antisemittisme, må vi nødvendigvis definere antisemittisme. Heldigvis finnes det en definisjon - med eksempler - klar til bruk. Jeg sikter til arbeidsdefinisjonen til the International Holocaust Remebrance Alliance (IHRA), og tør påstå at enhver som ynder å mene noe som helst om antisemittisme først må sette seg inn i denne.

Da vi fremdeles har Finn Graffs karikatur friskt i minne, er denne et godt eksempel for denne gjennomgangen, spesielt ettersom kritikken mot den har vært svært tydelig på at den oppfattes som nettopp antisemittisk. La det være helt klart at jeg ikke mener å anklage Graff for å være antisemitt, ei heller for å ha gått utenfor ytringsfrihetens grenser.

For å bedømme om noe er antisemittisk eller kun svært smakløst (og jeg tør påstå at karikaturens usmakelighet er hevet over enhver tvil) må vi vurdere konteksten. Karikaturen var en illustrasjon til en kommentar av Jan-Erik Smilden i Dagbladet. Kommentaren dreide seg om den nylig vedtatte - og svært omstridte og omdiskuterte - Israelske nasjonalstatloven.

Tegningen er av Benjamin Netanyahu, som for tiden er Israels statsminister, og forkjemper for den omstridte loven. Karikaturen må derfor forstås å være en kritikk av aktuell israelsk politikk. Karikaturen fremstiller Netanyahu som et delvis hakekors, med en knyttet neve mot noen som formodentlig skal være druser.

Hvis vi nå ser på IHRAs definisjon, finner vi at det nest siste eksempelet lyder “Sammenligning av aktuell Israelsk politikk med nazistenes politikk.“ Det er ikke til å komme utenom at tegningen er antisemittisk etter denne definisjonen. Motstandere av definisjonen - blant dem det britiske Labour - hevder at den hindrer kritikk av staten Israel. Det er en interessant påstand, og hadde den stemt, ja da hadde definisjonen åpenbart vært urimelig.

Problemet for dem som fremholder denne påstanden er at, om den hadde stemt, så hadde store deler av Israels befolkning vært skyldige i antisemittiske ytringer. Debatten om - og kritikken av - loven har vært høylytt også i Israel, uten at noen har anklaget lovens kritikere for antisemittisme kun fordi de er mot loven.

Israels justisminister Ayelet Shaked har sågar sagt følgende om de Drusiske protestene: "Druserenes smerte er ektefølt, og må respekteres." Ikke bare unnlater hun altså å anklage dem for antisemittiske ytringer (og ei heller kaller hun dem forrædere), hun anerkjenner offentlig at deres stemme må lyttes til.

Den dagen aktuell Israelsk politikk faktisk er den politikken nazistene førte, ja da vil karikaturer som Graffs ha sin plass. Inntil det skulle skje, burde Graff - og andre - holde seg for gode til slike fremstillinger. Det er helt rett at ytringsfriheten står sterkt her i landet, men den følges nødvendigvis av et ansvar for egne ytringer.

Kritikken mot Graff er skarp, og det har sin naturlige årsak; han burde vite bedre. Dette er ikke første, men tredje gang han altså aktivt trekker paralleller mellom aktuell israelsk politikk og nazismens politikk.

I 2012 svarte trettiåtte prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse Antisemittisme i Norge? at Israel behandler palestinerene like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig. Ansvaret for slike holdninger, og for å motarbeide dem, påhviler oss alle - men pressen har et særlig ansvar her. Dette er et ansvar det dessverre er åpenbart at de hverken er bevisst eller bryr seg nevneverdig om.