Verdidebatt

Eksempelets makt

En kirke som tar pinsen alvorlig kan aldri lokkes ut på nasjonalismens smale vei.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

1906 var et mørkt år i USAs historie. Rasismen ble institusjonalisert i form av Jim Crow-lovene som tillot delstatene å separere svarte og hvite. Loven la grunnlaget for alt fra segregerte ­skoler til drikkevannsfontener kun for hvite.

Hengt fra lyktestolper. 

I tillegg var det brutale lynsjinger. Høsten 1906 brøt det ut opptøyer i Atlanta. Væpnede ­hvite ­
grupper angrep svarte og skjøt, slo og drepte sine ofre. Noen ble hengt fra lykte­stolper. ­Offisielt ble dødstallene oppgitt å være 25.

Mot dette mørke bakteppet er ­hendelsene samme år i et lite kapell på Azusa Street så bemerkelsesverdige. Den afrikansk-amerikanske pastoren ­William J. Seymour kom til Los Angeles i ­februar og ledet en liten kristen kirke. Seymour visste hva Jim Crow handlet om. ­Tidligere hadde han gått på en bibelskole i ­Kansas. Der måtte han vær så god og sitte på ­gangen og lytte, atskilt fra de hvite ­elevene i ­klasserommet.

«The color line», som den ble kalt, gikk også tvers gjennom kirkene. De svarte hadde sine kirker, og de hvite sine. Når de samlet seg til et møte, ble publikum gjerne delt inn i en svart og en hvit gruppe.

Gudstjeneste sammen. 

Men slik var det ikke på Azusa Street. Den moderne pinsebevegelsen ble født i et sogn hvor svarte og hvite feiret gudstjeneste sammen under ledelse av en afroamerikansk predikant.

Det provoserte. En lokal avis var opprørt av det de karakteriserte som en «skamfull blanding av raser», og mange til­reisende reagerte også. G. B. Cashwell var blant dem som reiste over hele USA for å se ­vekkelsen med sine egne øyne. Men da han kom frem, kunne han ikke få seg til å la Seymour – en svart mann! – legg hendene sine på ham. Forbitret forlot han salen.

Men om natten slåss han med Gud og sine fordommer. Dagen etter kom han tilbake. Han gikk frem til alteret og falt ned og angret. Seymour la hendene sine på ham, og alt var godt igjen.

I Jesu blod. 

«The color line» ble vasket bort i Jesu blod, som et av menighetsbarna formulerte det. På Azusa Street vasket svarte og hvite hverandres føtter før de feiret nattverd sammen. Det var et radikalt vitnesbyrd om en ny ordre. En realisering av den første pinsedagen, da Den Hellige Ånd krysset grenser og språkbarrierer.

En kirke som tar pinsen alvorlig, kan aldri låne seg bort til smal nasjonalisme.

Vi lever i ekkokamrenes tid, hvor det er enkelt å omgi seg bare med sine egne. Segregeringen øker, ikke minst i større byer som Oslo og Stockholm.

Et uvanlig syn. 

Men det finnes unntak. Malmø beskrives gjerne som en sterkt segregert by, men i kirken ­Europa­-
porten feirer hver søndag middelklasse-­svensker, sigøynere, afrikanere, ­afghanere, ­
filippinere og vietnamesere ­gudstjeneste sammen. Det er et uvanlig syn i ­dagens Sverige – men ikke i menighetene. ­Kirkene er samlingsplasser for folk fra hele verden.

Iblant kritiseres de stemmene som ­taler høyest om mangfoldets ­velsignelser – fordi de mangler erfaringen med å gjøre det. Alt er bare ord. Denne kritikken biter ikke på kirkene. Her kombineres teori og praksis. Her erfares gnisningene når ulike kulturer støter sammen, men like mye kan kirken gå god for rikdommen. Rikdommen som oppstår når ulike kulturer finner sammen.

Motvirket segregering. 

Fra Seymour til baptistpastor Martin Luther King Jr. har kirkene i løpet av 1900-tallet motvirket segregering og rasisme. Ikke bare ­gjennom ord, men ved eksempelets makt. Ved å leve og vise i praksis.

Det samme gjelder i Norden i dag. Også her og nå kan menigheter være et håpets tegn og et sted for fellesskap – i en tid der mange kjenner på maktesløsheten.

Eller som den svenske pinselederen Daniel Alm kaller det: integrasjonsglede.

Trykket i Vårt Land 15. august 2018 i spalten Ideologi. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt