Gud i matematikken - Del V av ?

Del IV avsluttet jeg med en argumentasjonsrekke som endte i med at Gud hverken kan være 1 eller 0 – en eller ingen – like lite i matematikkens univers som i Bibelens. Et ikke så rent lite forvirrende – for ikke å si provoserende – budskap. Også for meg. Så pass forvirrende at hadde det ikke vært for Jesu forståelse av Gud som et samvirke av tre universelle element i seg selv – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – hadde jeg snarere trodd at jeg var hinsides enhver fornuft enn omvendt. Provoserende – ikke bare fordi det strider mot all forståelse av Gud som en, men også mot all mulig forståelse av Gud som ingen.

Som tidligere omtalt, er altså den egentlige årsak til at Gud hverken kan være 1 eller 0, en kosmologisk konsekvens av usikkerhetsrelasjonen. Denne som har til følge at når alt er ett og/eller helheten er en, kan antall universelle deler aldri reduseres til færre enn 2 komplementære romformer. To motsatt ladede, kjønnede eller utfyllende verdier som forutsetter hverandre, men som i ett og samme øyeblikk aldri kan bli noen – en eller ingen – i antall. Medfører dette i også at de to i virkeligheten ei heller kan bli noe overhode – ett eller annet – av verdi? Hva er forskjellen på en og ett og/eller ingen og intet? Når helheten er en, hvordan anskueliggjøres summa summarum – alt i alt – at 2 utfyllende verdier som forutsetter hverandre gjensidig, hverken kan bli 0 i differens eller 1 i sum samtidig – rent matematisk?

Per definisjon er differensen eller avviket mellom en verdi A og en annen verdi B en tredje verdi C, slik at A = B + C, og C = A – B. Når alt er ett, består det hele ifølge usikkerhetsrelasjonen altså av to komplementære verdier A og B. Av dette følger stringent logisk at A = +1 og B = –1. Avviket imellom A og B er da en tredje verdi C, slik at (+1) = (–1) + C, og C = (+1) – (–1) = 1 + 1 = 2. Ja vel!? Ugh – det eneste fornuftige jeg finner forsvarlig å si om svaret på dette regnestykket, er at det bekrefter kravet om at to universelt komplementære deler hverken kan bli 0 i differens eller verdi, ei heller 1 i sum eller antall.

Men – hvorfor er ikke riktig svar C = 0 = 1 – 1? Eller – hvis C = 0 er det ene av 2 riktige, hva er det andre? Og – om det andre svaret overhode finnes – hvordan forholder de to seg til hverandre? Hvis C = 0 – er C da et tall eller en (rom)form? Eller – for å bruk terminologien fra Salomonsens beskrivelse av hva matematikk er: Hva er «de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhed angaar»? Nu børjar det spetsa til seg – som svenskene sier. Her gjelder det å holde tunga helt (vann)rett i munnen!!!

Nå har jeg behov for en ny tenkepause! Så langt kommet på veien mot noe som nå snarere ser ut som målseglet for den uendelige enn den endelige løsning eller forklaring, er jeg ikke kommet lenger i jakten på nødvendige opplysninger enn leserne som har fulgt meg. Klarer jeg å mobilisere forstand og krefter til å bryte målseglet før en eller flere av leserne? Fylg med i neste bolken – no vært det spanande!