Anfektet ferie

Idet sommerferien starter, blir du gitt 672 timer: Fire uker er 28 dager, og 28 dager er 672 timer. Her, sier myndigheter og arbeidsgivere sammen, her har du 672 timer til fri disposisjon. Sees i august!

Og så står du der, med en hel måned foran deg, 672 timer som du kan bruke akkurat som du vil. Du må spise og sove, men utover det kan alt skje. Det er dette som er ferie.

Livets gave. Det er anfektende. For ferien er som å få livets gave på nytt, bare i miniatyr. Her er noen tilmålte timer, gitt deg, bruk dem. Og husk: egentlig er de få, så bruk dem godt. Snart er du tilbake i hamsterhjulet.

Jeg har ofte gått inn i en liten feriedepresjon så snart de forgjettede sommertimene er blitt mine. Jeg har gledet meg til å bade i tid, slappe av uten tanke for morgendagen, oppleve noe annet, tre ut av rutinen. Men med én gang ferien inntreffer, mister jeg tiltaket, piffen, begeistringen. Jeg har fått timene mine, men klarer ikke å bruke dem, og blitt sint på meg selv for det.

Tidsknapphet. Til vanlig har jeg, som de fleste arbeidende småbarnsforeldre, en sterk opplevelse av tidsknapphet. Tida strekker ikke til, ikke til alt det nyttige, nødvendige og morsomme. Den strekker ikke til for å gjøre de tingene jeg dypest sett ønsker å bruke livet mitt til, timene mine til.

For den som opplever at livet er meningsfullt, opplever også at det er for få timer til rådighet. Jeg blir aldri ferdig. Jeg får ikke lest nok for barna, lest nok for meg selv, bakt nok, gått nok turer, skapt nok, ledd nok, skrevet nok, jobba nok, vært nok tilstede, strukket meg nok. Jeg har alltid flere unådde ambisjoner og ugjorte gjøremål på lista mi idet jeg legger meg til å sove.

Og når livet vanligvis er slik, preget av mening i tidsnød, blir ferien anfektende. Vanligvis styrer jeg tidsbruken min med jernhånd, jeg velger bort alt jeg ikke synes fortjener tida det tar. Men i ferien har vi plutselig lite å gjøre og mye tid. Hvilke gjøremål er egentlig verdig de 672 timene?

Hvile. Ikke gjøre så mye. Bare slappe av, nyte timene og dagene, sier feriepsykologene som intervjues i agurktida. Koble av. Være sammen med dem du er glad i, råder de.

Jeg har sans for hvile. Jeg trenger rekreasjon og setter av tid til å sløve hver eneste dag. Jeg liker det, og jeg tror det er viktig. Men jeg tror like fullt ikke at mitt livsmål er å løse kryssord i hengekøya. Egentlig tror jeg at jeg skal noe annet. Hengekøya er en pause, en nødvendig bussbenk på en reise mot et annet mål. Har jeg kommet til denne kloden for å slappe av og nyte dagene? Kom egentlig de psykologene inn på embetsstudiet ved å koble av?

Jeg tror ikke at Gud har spesifikke planer for våre individuelle liv. Like fullt tror jeg det er mening i at vi lever, i at jeg lever, du lever. Jeg tror det finnes oppgaver for oss, meningsfulle måter å bruke evnene våre på. Gode relasjoner vi kan være i, steder der vi kan bruke oss til beste for oss selv, skaperverket og hverandre.

Om du vil, det finnes kall for enhver. Dermed finnes det meningsfulle måter å bruke livet på, og det finnes mindre meningsfulle måter. Og vi må velge, velge det meningsfulle, velge kallet.

Å grave ned talentene. Døden skrur kravet om meningsfulle liv ytterligere til. For døden lærer oss ikke bare at livet tar slutt en dag, men at vi er timelige. Livet er flyktig. Så snart vi er født, kan vi egentlig begynne å telle ned. At vi lever i dyp tidsknapphet gjør forvaltningen av timene våre enda mer alvorstung.

Liknelsen om talentene i Matteus-evangeliet legger det tungt innover oss: De gavene du får skal du ikke grave ned. Å bruke tida si til tidtrøyte, til å vente på døden, er å skygge unna for livets preg av å være både gave og oppgave.

Jeg tar livet og timene på alvor. Like fullt har jeg store innsigelser mot dem som vil selge inn det målrettede liv som en kristelig ting. Og jeg er ikke ute etter å tilfredsstille de kapitalistiske kravene om inntjening og effektivitet. Men tidsnød er likevel ikke et moderne stressfenomen som vi kan latterliggjøre, det er en eksistensiell erfaring. Den som erkjenner at vi skal dø, erkjenner også at tida er knapp.

Livsskole. Ferien er derfor en livsskole. En skole i takknemlighet for livets og timenes gave, til livets og timenes giver. En skole i timelighet og sann tidsnød. En skole i tidsforvaltningens kunst og åk.

Hadde jeg en fin ferie? spør du kanskje. Joda. Den var fin. Men hverdagen er like fullt mer meningsfull.

På trykk i Vårt Land 11.08.18