Å bekjenne andres synder

Hvem har rett til å bekjenne andres synder? Fariseeren i templet bekjente ikke egne synder, men den andre tempelbesøkende sine synder. Etter som fariseeren ikke var feilfri selv - han hadde faktisk en "bjelke i øyet"; den andre bare en "flis" - burde han først bekjent egne synder - og i stedet for å påpeke den andres, ha takket fordi den andre også bekjente sine feil. Det var ingen kjærlig formaning hos fariseeren, men hovmodig omtale - og: Takk fordi jeg er bedre enn den angrende ved døren! - noe han altså ikke var.

Det er også noen her på Verdidebatt som går ut med navn på personer de mener gjør urett. Og ja, det kan tenkes at Gud i denne tid må bruke mennesker som ikke selv er renset i Kristi blod til å påpeke andres levemåte. Men så bør også bekjennerne av andres synder, ydmyke seg under Guds veldige hånd og erkjenne egen synd. Erkjenne at de fornekter Gud. Erkjenne at de fornekter Kristus. Erkjenne at de lever som om Hans Ord ikke lenger har autoritet. Osv. Da først har de "rett til" å formane andre. For, om man skulle ha gradert synder - finnes det da noen større synd enn å fornekte at Gud lever - og at Kristus døde og oppsto for å frelse de som vil ta imot Ham?

Paulus forkynte i et av brevene sine at det var nødvendig å formane kristne som hadde veket av fra Sannheten = Kristus; ja, formane, irettesette og trøste. Men det må skje av kjærlighet - dvs. ønsket om at synderne skal vende om så de får del i det evige livet hos Gud, ikke med tanken å opphøye seg selv.

Måtte vi alle be Den Hellige Ånd vise oss våre egne synder - til anger og bekjennelse, og så kan vi formane andre til omvendelse og tro, noe som er en kristens plikt.