Alle Jordans bundne treller

'Jordan Peterson, mannen som kan brukes til alt: Friskt pust til ulmende hat' het det i overskriften på en tosiders artikkel i Klassekampen lørdag 4. august, der fungerende debattredaktør Tarjei Ellingsen Røsvoll i detalj beskrev grupperinger på høyresiden, fra de mest militante fascister til Torbjørn Røe Isaksen, og forsøkte å koble Jordan Peterson til dem alle. Vi kan blant annet lese at han er misogyn, står for patriarki og en «ren biologisk determinisme».

Tendensiøs gjengivelse. Men et minstekrav til en debattredaktør er at han gjengir synspunkter noenlunde korrekt. Det gjør han ikke med Peterson. Det er lite som tyder på at han har forstått noe særlig av ham. For eksempel tror han at når Peterson snakker om mytologi, der kaos ofte er representert ved det kvinnelige, snakker han om virkelige menn og kvinner.

I tillegg gjengir Røsvoll dynamikken på en svært tendensiøs måte: «kvinnen, kaoset, har skapt uorden der det en gang var orden». Dette er jo dobbelt feil. Røsvoll skjønner ikke hva dynamikken mellom kaos og kosmos dreier seg om, og han tror det handler om virkelige menn og kvinner. At debattredaktøren ikke har skjønt såpass, er kanskje et symptom på at stadig færre greier å forholde seg til metafysikk og mytologi i dag.

Hovedpoenget for Peterson er at kaos og kosmos er likeverdige eksistensielle prinsipper. Over hele verden har den mytiske fantasi kommet opp med en lignende todeling av virkeligheten. At man har koblet dette til feminitet og maskulinitet har trolig å gjøre med at kjønn alltid har vært sentralt i menneskets sosiale liv og avgjørende for vår reproduksjon og overlevelse. Derfor leser vi ubevisst verden ut fra disse kategoriene, og det oppstår narrative strukturer (myter) basert på dem. Men det handler altså ikke om «kvinner» vs. «menn». Både kvinner og menn må navigere med og balansere disse prinsippene.

Kreativt samspill. Det er heller ikke slik at «orden» er rent positivt og «kaos» er rent negativt i en slik tenkning. At rent kaos er problematisk er enkelt å skjønne, men også ren orden er av det onde: bare lover, ingen nåde, tyranni, ufruktbart, ingen utvikling. Verden og dens evolusjon er et produkt av det kreative samspillet mellom dem. Tenk yin og yang, så aner du hva han mener. Yang er ikke mer verdt enn yin, heller ikke motsatt. Det er hele poenget.

Videre skal Peterson være for «menns biologiske rett til en ektemake», som han «vil løse med tvungent monogami». Dette er jo hårreisende synspunkter som ingen fornuftig person kan holde. Det gjør han da heller ikke. Det med tvungent monogami stammer fra et intervju med New York Times i mai, der han sa at «enforced monogamy» er en løsning på den økende andel av frustrerte og voldelige menn uten familie og partner. Bakgrunnen er et reelt problem, den eksplosjonsartede økningen av menn som aldri får en partner og stifter familie. Grunnen er at kvinner heller velger «vellykkede» menn som får flere barnekull.

Ville bli misforstått. Naturligvis reagerte folk på ordet «enforced». Det var idiotisk å bruke et slikt begrep, han måtte jo skjønne at det ville bli misforstått. Men i ettertid har han presisert at han bruker begrepet slik han er vant med fra sosialantropologisk litteratur, der det betegner sosialt press og sosiale normer. Det han mente er at stabile monogame forhold er det beste grunnlaget for et samfunn, derfor bør kulturen ha det som norm («socially enforced»), og at samfunn trolig har utviklet monogami som et ledd i å kontrollere mannlig aggresjon.

Det ville vært enkelt for Røsvoll å oppklare denne misforståelsen og ikke gjengi et slikt vanvittig synspunkt som ingen oppegående akademiker kan stå for. Det strider jo mot hele Petersons grunnsyn, som klassisk liberaler er han imot at samfunnet skal manipulere med individenes frie valg. Dessuten har han i alle sine samtaler med forbigåtte menn vært krystallklar på at menn som blir avvist av kvinner må gå i seg selv, finne ut hvorfor kvinner ikke vil ha dem og forsøke å forbedre seg. Det er aldri kvinners feil at menn blir avvist. Altså helt motsatt en del av de høyreekstreme grupperingene Røsvoll vil koble ham til.

Halsstarrig kritikk. Jeg vil nødig gå inn i en rolle som våpendrager for Peterson. Mannen fortjener mye og saklig kritikk, ikke minst for sin unyanserte og halsstarrige kritikk av «postmodernister og nymarxister», sitt hissige temperament og stadig mer skråsikre holdning, som ofte overskygger det fornuftige han har å si. Men jeg har aldri ut fra min nokså omfattende research hørt ham ytre verken nasjonalistiske, rasistiske, muslimfiendtlige, antisemittiske, homo- eller transfobe, kvinnefiendtlige, mannsforherligende eller andre høyreradikale synspunkter. Tvert imot har han flere ganger markert avstand fra alt-right og ytre høyre. Jeg tror mye bunner i det enkle prinsippet «min fiendes fiende er min venn». Gir man flengende kritikk av det radikale venstre, blir man automatisk helt for ytre høyre.

Det er prisverdig at Røsvoll prøver å nøste opp i Peterson og hans innflytelse på høyresiden. Men dessverre ender han opp med ren brunskvetting basert på guilt by association og en svært dårlig forståelse av Petersons synspunkter. Og jeg kan virkelig skjønne at folk skyr Peterson hvis det er slik informasjon man baserer seg på.

Jørg Arne 
Jørgensen

Lektor og cand.
philol. i religions-
vitenskap