JEG ER AV dem som synes det både er interessant og vanskelig å vurdere forholdet og sammenhengen mellom teologi og naturvitenskap. Det er jeg ikke alene om. I mine bokhyller har jeg et par meter med litteratur om temaet. Her er mye uenighet og varierte perspektiver. De fleste av de som skriver er opptatt av å være nyanserte og balanserte.
Øker sannsynligheten. I lys av hvordan Håvard Nyhus skriver om denne tematikken, senest i Vårt Land 8. august, fremstår all slik diskusjon fåfengt. Han fastslår bastant at naturvitenskapens oppdagelser ikke kan bety det minste for å vurdere om Gud finnes. En rekke filosofer, teologer og apologeter mener at det faktum at universet fremstår fininnstilt øker sannsynligheten for Guds eksistens. Nyhus har bare forakt til overs for en slik debatt. Det er visstnok å fange «både troen og naturvitenskapen i bokholderiets logikk».
Like uinteressant finner Nyhus debatten om det spesifikke forholdet mellom evolusjonslæren og kristen skapertro. Her finnes ingen problemer, ingenting å diskutere. Nyhus skriver: «Darwins oppdagelser byr ikke på ‘visse utfordringer’, slik Ottosen anfører. Tvert om. Gudsbildet skjerpes og utvikles når det avstemmes med et stadig mer opplyst skaperverk.»
Konkret avstemmer. Jeg synes ikke Nyhus her uttrykker seg særlig klart. På den ene siden hevder han altså at teologien ikke trenger å forholde seg særlig til naturvitenskapelige oppdagelser. I sitt innlegg 25. juni slo han fast at evolusjonslæren ikke har noen «noen betydning for tilliten til Guds skaperorden». På den annen side vil han altså «avstemme» gudsbildet med et «stadig mer opplyst skaperverk». Da er det vel i orden med en diskusjon om hvordan vi konkret avstemmer dette gudsbildet?
Nyhus synes å mene at både Guds eksistens og evolusjonslæren er udiskutable sannheter. Jeg er nok et mer tvilende menneske. Ikke minst forstår jeg de som synes det er vanskelig å fastholde en klassisk kristen skapertro i møte med evolusjonslærens prinsipp «survival of the fittest». Kan en god Gud virkelig ha valgt å skape vår verden gjennom en så brutal og blodig prosess som evolusjonslæren gjerne fremstilles?
Dette vil altså Nyhus ikke reflektere over. Han svarer på autopilot at det ikke finnes «noe sånt som ubeleilige eller beleilige sannheter». Og det har han selvsagt rett i, men det er et god-dag-mann-økseskaft svar. Realiteten er at mange opplever at evolusjonslærens budskap står i konflikt med budskapet om Gud som skaper. Og en slik konflikt må løses. Den kan løses ved å forkaste enten Guds eksistens eller evolusjonslærens sannhet. Eller så går det an å forklare hvordan det kan ha seg at en god Gud har valgt å skape ved hjelp av evolusjons mekanisme. Mange skarpskodde teologer og filosofer har forsøkt å gi et svar. Spørsmålet er om de er gode nok.
Lite å gi. Selv synes jeg det er noe vanskelig å få grep på en del av det Nyhus skriver i sin siste kommentar. Til en viss grad er det kanskje meningen siden Nyhus mener at naturen «meddeler seg» på «mystisk og gåtefullt vis». Jeg setter pris på at han tar sterk avstand fra en gnostisk tankegang. Og jeg tror også at «Heipiplerka og løvsangeren har fremført sin lovsang hele veien, rett utenfor kjøkkenvinduet». Likevel mener jeg at poetiske formuleringer fra Henrik Wergeland om «at mosens blege klippefloer saavæl som rosen har sitt sprog», som Nyhus siterer, har lite å gi alle de som opplever at de må velge mellom naturvitenskap og kristendom.
Dermed blir spørsmålet om Nyhus har noe å si til disse. Det er et faktum at kristne forstår Bibelen ulikt. Noen har en forståelse av Bibelen som står i strid med oppdatert naturvitenskaplig kunnskap. Mener Nyhus at disse burde få hjelp til å se at det finnes argumenter for å tro at både naturvitenskap og kristendom er sant (slik kristne apologeter vil), eller mener han at de får best hjelp av poetiske formuleringer om mosen og rosen?