Du må hilse........

Man tar skikken som den er der man kommer. Eller man kan gjøre det på sin måte.

Jeg har en koreansk venn. Når vi møtes er det morsomt for meg å strekke meg etter hans skikk så han skal føle seg velkommen. Derfor bukker jeg lett, fra livet og opp. Ikke nesegrus, men en markert bøyning av overkroppen. Stillferdig og ærbødig. Så gir vi hverandre en klem. Han setter pris på denne rutinen, og det morsomme er at når jeg hilser på hans måte først må han gjøre det samme. Slik har de skrudd ham sammen, at det blir udannet av ham å overse min gest.

Folk flest bor i Kina. Ja, folk flest bor i Asia, og der tar man ikke hverandre i hendene, men bøyer seg ærbødig frem, eller folder hendene foran brystet og sier namastë. Og andre igjen legger høyre hånd over brystet som en gest hvor man på et vis nedverdiger seg selv ørlite, og skaper respekt hos den andre.

Noen som har vært på ferie i Italia synes det er morsomt å hilse med "ciao" til venner og bekjente. Hva er ciao? Det er en ekstrem forkortelse for et lengre uttrykk om at jeg er din slave (schiavo) eller tjener. Tyskerne praktiserer det samme med sitt servus.... uten at de venter at vi skal ta på oss en spesiell drakt og lenker. Svenskene har også sitt eget uttrykk. Tjänare grabben..... man stiller seg altså til tjeneste for kompisen, slik tyskeren og italieneren gjør, alt innen rimelighetens og anledningens grenser.

Maoriene har sitt eget rituale. Der er det dannet å vise tungen så lang som den er, og de går heller ikke av veien for å snu seg bort og vippe opp bastskjørtet for å vise at selv om bena er delt langt nede, går de sammen rett før ryggen starter. Alle forstår hvor vakkert dette kan være. Dette ritualet er for å skille venn fra fiende, og for at gjestene skal vite at det ikke er bare å komme her, men at de har å skikke seg også om de blir  tatt inn i fellesskapet. Hilseritualer kan rett og slett ha sine komiske sider for fremmede.

Bak alt dette, skjult bak de ulike rutiner som vi gjerne kopierer når vi er på fremmede steder er det én regel som gjelder over alle; styrken i håndtrykket ligger i blikket man møter den andre med. Blikket er håndtrykkets sjel.