Klimakampen begynner med raseriet

Kjærlighet kan skape raseri. Den mektige Kjempeviseslåtten ble visstnok skapt da komponistens kjærlighet til landet fødte et intenst raseri over tyskernes hærtaking. Vi trenger en slik kjærlighet i dag, og har grunn til et like sterkt raseri: Kjærlighet til Jorden og barn og barnebarn. Raseri over slappheten til våre politiske ledere i møte med et truet livsmiljø.

Vi vet ikke sikkert om det ekstremt ­varme været på den nordlige halvkule i sommer ­henger sammen med menneskeskapte klima­endringer. Men vi vet det samsvarer med klima­forskernes modeller. Ifølge dem må vi framover vente hyppigere ekstremvær og stadig høyere temperaturer, med blant annet skogbranner og avlingssvikt som følge.

Ledende politikere hjemme og ute har sviktet. De har hatt kunnskapen, men de har forspilt årtier. De har sett bort mens artsmangfoldet har blitt redusert og mengden CO2 i atmosfæren har steget. Det er grunn til raseri!

Situasjonen roper på lederskap. Det uteblir. Fortsatt blir de alvorlige truslene mot livs­miljøet neglisjert her til lands. En drøy påstand, men jeg står inne for den. Så lenge ansvarlige ledere kjører oljepolitikken i gamle spor, blir mange andre tiltak altfor puslete. Vekst i el-bilparken, el-ferjer istedenfor dieselferjer, elektrifisering av sokkelen er selvsagt bra. Men det monner overhodet ikke når de fleste partiene fortsetter med «business as usual» i ­oljepolitikken. Nye oljefelt hører ikke hjemme, verken på norsk eller australsk sokkel, i en verden som må få ned utslippene.

Ledende politikere og folk i oljebransjen påstår at nye felt må åpnes for å sikre fortsatt velferd og velstand. I realiteten er det motsatt: Økte CO2-utslipp vil svekke velferden. Det har verden fått en sørgelig pekepinn på i sommer. Bare spør ofrene for de mange brannene eller bønder som mangler fôr til buskapen, hvilken framtid de frykter.

Nå trenger vi politikere med evne og mot til å lede i en krisetid. Som tør innse at nordmenns framtidige velferd må tuftes på ­annet enn nye oljefelt. Å forlenge oljealderen er økonomisk usikkert og farlig for miljøet. Vi trenger politikere som tar tak i problemet med at nordmenns flyreising går til himmels. Norge topper en stygg statistikk for klimautslipp per hode fra lufttrafikk. Og vi trenger ledere som får slutt på at Statens pensjonsfond utland investerer i oljevirksomhet.

Slike ledere mangler vi. Livsmiljøet og barn og barnebarns framtid rammes. Det gir grunn til raseri!

Men kanskje er forelskelsen i vår egen velstand for sterk? Kanskje er kjærligheten til Jorden og våre egne barn og barnebarn så svak at den ikke driver fram noe raseri, bare et trekk på skuldrene?

Trykket i Vårt Land 8. august 2018.