Verdidebatt

Ubarmhjertig­ barm­hjertighet

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ene ungdomspartiet etter det andre åpner nå opp for aktiv dødshjelp i Norge. Sist ute er Unge Høyre, som på sitt landsmøte i sommer gikk inn for aktiv dødshjelp «i særskilte tilfeller».

I fotsporene. 

Erna Solbergs ungdomsparti følger dermed i fotsporene til Fremskrittspartiets­ Ungdom, Unge Venstre, Sosialistisk Ungdom og Grønn Ungdom. Og når AUF avholder landsmøte senere i år, skal de unge sosial­demokratene ta stilling til et forslag om å tillate eutanasi.

De unge politikerne som vil ha aktiv dødshjelp sier nesten uten unntak at de vil tillate eutanasi av «barmhjertighet». Ved å gi norske sykehus anledning til å avslutte livet til alvorlig syke og døende pasienter, mener de at mennesker blir spart for unødvendig smerte og lidelse. Jeg tror ungdomspolitikerne har gode intensjoner. Jeg tror ikke de er motivert av at alvorlig syke er en utgiftspost i det samfunns­økonomiske regnskapet. Jeg tror heller ikke de ønsker å nedgrad­ere menneskeverdet til syke og døende personer. Men veien til et visst sted er som kjent brolagt med gode intensjoner. Jeg tror resultatet av å innføre ­aktiv dødshjelp vil føre til at flere mennesker vil oppleve seg som en byrde. Jeg tror også at en lov om eutanasi over tid vil endre vårt syn på et menneskes verdi og hvilke liv som er verdt å leve.

Barmhjertighetens grense. 

Ungdomspolitikernes barm­hjertighets-argumentasjon er problematisk. Det vil raskt ­melde seg spørsmål om barmhjertig­hetens grense. Erfaringer fra ­andre land viser at det ikke er så enkelt å avgrense hvilke smerter og lidelser som skal kvalifisere til aktiv dødshjelp. Utviklingen i ­Nederland, som var et av de første land­ene som legaliserte eutanasi,­ ­viser dette med tydelighet. På 30 år har Nederland, ved lov og i praksis, gått fra å tillate dødshjelp til de som er uhelbredelig syke til de som er kronisk syke, fra å kun tilby eutanasi ved fysisk sykdom til også å inkludere psykisk sykdom. I dag kan relativt lette psykiske lidelser som depresjon være nok til å få innvilget eutanasi. I dag vil Nederland tillate eutanasi hvis man er over 70 år og «trøtt av livet». Fra å være et tilbud for voksne, innvilges dødshjelp også til barn. Selv nyfødte «hjelpes» på denne måten.

«I Norge skal bare alvorlig syke og døende få dødshjelp. Det skal bare gjelde voksne,» vil ungdomspolitikerne kontre. Men hvor lett vil det være å stå imot presset om å vise «barmhjertighet» når stadig nye livshistorier om smerter, lidelse og «livstrøtthet» kommer i mediene? Hvorfor skal vi ikke også være «barmhjertige» mot barn og spedbarn? Det er naivt å tro at norske politikeres motstandskraft vil være større enn i Nederland, Belgia og andre land som allerede er på full fart ned skråplanet.

Paternalistisk. 

I etiske debatter om liv og død brukes «barmhjertighet» som argument for å begrunne både bruk av medisinsk teknologi som kan oppdage funksjonsnedsettelser og sykdom hos ufødte og at en skal kunne ­avslutte menneskeliv med en ­dødelig injeksjon med gift. Det er noe beklemmende og paternalistisk over denne «barmhjertigheten». For det er ofte de som representerer det «normale», det sunne, friske og produktive, som mener å besitte kunnskap om hvilke menneskeliv som er verdt å leve. Det føyer seg inn i et mønster at det er akkurat ungdomspartiene som går i front for å tillate den «barmhjertige» dødshjelpen i Norge.

Mange av dem som lever disse­ livene vil ofte ikke ha denne «barmhjertigheten». De blir opprørt over antydningene om at deres liv ikke er verdt å leve. De frykter at de vil bli betraktet som en byrde. De vil ha respekt for sin ukrenkelige verdi. De vil ha samfunnets aksept. De vil møtes med omsorg.

Vi kan heller ikke lukke ­øynene for at samfunnets forsøk på å vise denne «barmhjertig­heten» overfor funksjonshemmede, syke og døende ofte har endt i overtramp, overgrep og regelrett brutalitet mot enkeltmennesker. Et eksempel fra vår egen, nære historie er velferdsstatens praksis med tvangssteriliseringer helt opp til 1970-tallet. Man kan argumentere for at det er liten fare for dette i våre moderne og «snille» rettsstater. De unge tilhengerne av eutanasi understreker da ofte at dødshjelp skal bare gis til personer som gir et ettertrykkelig samtykke.

Godtroende. 

Spørsmålet er om ikke dette blir for naivt. For det første kan vi ikke ta for gitt at staten­ og helsemyndighetene alltid vil det beste for oss, eller vet det beste. Det er gode ­grunner til å være skeptisk når makt­personer bruker «barmhjertighet» som ­argument for å frata noen mennesker deres rett til liv – ­eller tillate at noen menneskeliv avsluttes.

For det andre ser vi at ­prinsippet om samtykke blir forlatt i ­andre land med aktiv dødshjelp. I Nederland gis det dødshjelp også til bevisstløse pasienter og ­nyfødte, som ikke har noen mulighet til å samtykke. Denne praksisen begrunnes i «barmhjertighet». Tilhengerne mener det er en ­omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.

Skal man innføre en lov om ­eutanasi, må samfunnet på nytt ta stilling til hvilke liv som er verdt å leve. Uansett hvor «barmhjertig» utgangspunktet for en slik diskusjon vil være, vil den uunngåelige konsekvensen være at menneskeverdet graderes. Og det er alltid ubarmhjertig.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt