Pavens syn på dødsstraff

Dødsstraff er utillatelig, ettersom det «strider mot hver enkeltpersons ukrenkbarhet og verdighet» heter det i en oppdatering av artikkel 2267 i Den ­katolske verdenskatekisme. Videre slår den nye ­artikkelen fast at kirken nå skal arbeide med et «fast mål om at det [dødsstraff] skal avskaffes i hele verden».

Dette er både nytt og ikke nytt. I gårsdagens Vårt Land snakker biskop i Den katolske kirke Bernt ­Eidsvig om en «klar bevegelse» over lang tid. Pave Frans uttalte at han stiller seg prinsipielt avvisende til dødsstraff allerede for tre år siden, i et brev til Den Internasjonale kommisjonen mot dødsstraff datert 20. mars 2015. Videre tok han til orde for et globalt forbud mot dødsstraff under sin tale til den ­amerikanske kongressen i september samme år.

Samtidig er det heller ingen hemmelighet at Pave Johannes Paul II og pave Benedikt for alle ­praktiske formål var motstandere av dødsstraff. De bare ­formulerte seg litt mer forsiktig. I sitt Evangelium vitae, fra 1995, skrev Johannes Paul II at henrettelser kun bør brukes «ved absolutt nødvendighet», men at slike tilfeller er «sjeldne, eller ikke-eksisterende» i vår tid.

Ikke desto mindre er utviklingen egnet til å vekke motstand. Så sent som i vinter kom et katolsk forsvar for dødsstraff ­signert de ­amerikanske teologene Joseph ­Bessette og Edward Feser. I boken By man shall his blood be shed («Ved mennesker skal hans blod øses ut») karakteriserer de det som «skandaløst at paven muligens forkaster læren til tidligere paver, helgener og kirkefedre». Slik svekkes tilliten til tradisjonens ufeilbarlighet, mener de, og skriver: «Hvis Kirken har tatt feil i et så alvorlig spørsmål i så lang tid, hvorfor skal vi stole på alt det andre den lærer?»

Boken viser om ikke annet at spørsmålet om dødsstraff ikke bare er av moralsk, politisk og straffe­rettslig art. Det har også teologiske implikasjoner.

Det er i dette virvaret av kryssende hensyn at ­paven er nødt til å navigere. Det er en øvelse som krever tradisjonsforståelse og klokskap – og kanskje mest av alt: mot.

Pavens eksplisitte fordømmelse av dødsstraff viser at dette er en dyd han besitter.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018.