Ole Jakob Filtvedt

5

Egelands to selvportretter

Tom Egeland har skrevet en kronikk som tilsynelatende handler om Jesus og Paulus. I virkeligheten handler den først og fremst om ham selv.

Publisert: 6. aug 2018

Denne artikkelen skrev jeg sammen med min kollega Hilde Brekke Møller, og den ble først publisert på NRK.no 03.08.2018.

I en fersk kronikk setter Tom Egeland Paulus og Jesus opp mot hverandre, og spør hvorfor konservative kristne lytter til Paulus istedenfor Jesus. Jesus var tross alt en snill mann med et budskap om medmenneskelighet og varme. Han lærte oss å omfavne alle mennesker.

Paulus, derimot, var både homofob og negativ til kvinner. Han «løftet Jesus ut av jødedommen», og var også skaperen av det vi kjenner som kristendom, til tross for at han manglet grunnlag for å uttale seg om hva kristen tro skal være.

Egeland framholder at Paulus aldri møtte den jordiske Jesus, og at historien om et møte med den oppstandne Jesus ble laget etter Paulus’ død. For å kunne mene noe om en mann han aldri hadde møtt, måtte Paulus nedtone verdien av den jordiske Jesus, og heller satse på å guddommeliggjøre ham.

Jesus hevet over historien
Slik tegner Egeland karikaturer av Paulus og Jesus. Samtidig tegner han seg selv, fra to ulike vinkler. Portrettet av Jesus speiler Egelands egne holdninger. Portrettet av Paulus speiler måten Egeland går frem på når han skaper sitt Jesusbilde. Egelands Jesus er ikke bundet til fortiden, men snakker i nåtid om hva han vil at «vi» skal gjøre. Der Egelands Paulus er preget av sin samtids holdninger, er Egelands Jesus fri fra dette. Jesus representerer vår tids idealer om kjærlighet.

Her viser Egeland seg som en bedre historieforteller enn historieforsker, for det finnes ikke noen uttalelser fra Jesus om homofil kjærlighet eller samliv. Ved å løfte Jesus ut av hans samtid, opphøyes Jesus omtrent slik han mener at Paulus en gang gjorde det.

Egelands grums
Egeland setter søkelyset på bibelsk grums, og det kan det være grunn til å gjøre. Men ved å fjerne Jesus fra hans jødiske samtid, og samtidig overbetone skillet mellom det nye og Det gamle testamente, åpner Egeland ubevisst for noe av det farligste grumset som finnes i kristendommens historie.

Dette grumset baserer seg på forestillingen om at Jesus står i radikal kontrast til holdningene fra Det gamle testamente og de jødene som levde samtidig med ham, slik at han istedenfor kan fungere som garantist for holdningene som «vi» i dag kan være bekjent av. Jesus blir dermed kilde til den positive selvbekreftelse som ulike «vi» gjennom historien har hatt behov for, og datidens jøder blir stående som eksponent for ulike typer grums. Denne kontrastfortellingen kommer faktisk ganske klart til uttrykk i Egelands kronikk, når han knytter grumset i Bibelen særlig til Det gamle testamente, og til Paulus’ kultur og religion. Det Egeland her i realiteten gjør, ligner veldig på det han feilaktig tror at Paulus engang forsøkte på, nemlig å løfte Jesus ut av jødedommen.

Egelands kristendom
Ved å konstruere Paulus som antihelt og Jesus som helt, har Egeland skapt seg en kristendom som han riktignok ikke tror på, men likevel agiterer for. Til denne kristendommen trenger han både Paulus og Jesus.

Egelands Jesus gir kristendommen dens positive innhold, og representerer altså de holdningene som Egeland selv kjenner seg hjemme i. For at Jesus skal få anledning til å fylle en slik rolle, trengs imidlertid hjelp fra Egelands Paulus. For ved å skape en kontrast mellom det gamle og det nye, og ved å løsrive Jesus fra datidens jødedom, kan Egeland gjøre det han tror at Paulus engang lykkes med, nemlig å konstruere sin kristendom.

Egeland har sånn sett tegnet to selvportrett: Jesus er den som tilsynelatende ligner mest, fordi han deler Egelands holdninger. Men også Egelands karikatur av Paulus, viser seg ved nærmere iakttakelse å ha mange trekk til felles med karikaturtegneren selv. Egelands omgang med Jesus har han nemlig lært av den Paulus han selv har konstruert.

 

I den grad jeg eller Hilde Brekke Møller deltar i den påfølgende samtalen gjør vi dette som enkeltpersoner, selv om vi skrev hovedinnlegget sammen.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Runar Foss Sjåstad

26 innlegg  1264 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Dette var jo bra. Er enig med mye av det MFs representanter sier her. Men det hjelper lite å trekke inn den heremenutiskesirkel for å kritisere Egeland. Samtidig kunne de anerkjent noen av Egelands viktig poeng, at det faktisk ER mye grums i Bibelen. Og hvordan vi får bukt på grumset. Ingen løsninger angående dette i denne replikken fra MF.



2 liker  
Kommentar #2

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Profetene som menneskets, ikke som Guds, verktøy

Publisert rundt 2 år siden
Ole Jakob Filtvedt. Gå til den siterte teksten.
Egelands Jesus gir kristendommen dens positive innhold, og representerer altså de holdningene som Egeland selv kjenner seg hjemme i.

I det siterte kunne dere ha erstattet "Egeland" med "de kristne".

2 liker  
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

210 innlegg  1811 kommentarer

Litt til Frøland. Og om tro, den hellige skrift og praksis

Publisert rundt 2 år siden

Først: Gjermund Frøland skrev: "I det siterte kunne dere ha erstattet "Egeland" med "de kristne".  Kommentar: Dette er da et banalt poeng?

Så:

Det handler om tolkning. Alle tolker. Både Frøland, Egeland og jeg. Samt alle andre, troende som ateister. Ergo kan man greit erstatte "Egeland" med ethvert navn i det siterte ovenfor. Selv den teksten du leser her nå i mitt innlegg må du og alle andre lesere tolke: Ingen leser en tekst uten briller, sågar et postkort, en SMS og en tweet må tolkes: Ut fra nettopp den du er; på bakgrunn av din biografi og konkrete situasjon. Altså ut fra dine erfaringer, forhåpninger, uro, antipati og sympati. Man leser alltid alt mulig mellom linjene. To personer opplever f.eks. sjelden samme korte dikt på samme måte. Man kommer altså ikke unna subjektiviteten. Men man kan heldigvis bevisstgjøre seg den, slik at f.eks. ikke antipatier og sympatier farvelegger det man leser og man uerkjent heller ser mye av seg selv i teksten.

Gud henvendte seg til mennesket gjennom det levende ordet, Kristus selv. Guds grep var og er altså inkarnasjonen; det å henvende seg til sin skapning på skapningens vilkår - på samme nivå -  øye til øye, øre til øre. Ånd til ånd. Skape resonans; fordi vi er Guds skapninger med en gnist Han allerede har lagt inn i vår sjel. Gud inkarnerte seg ikke for at vi skal strekke oss mot himmelen og bli engler her og nå, men tvert imot for at vi skal gå inn i det menneskelige med alle dets vilkår på godt og ikke minst også på vondt. Vi blir m.a.o. oss selv i det vi speiler oss i Menneskesønnen. Guds ord ble og blir formidlet via menneskelige ord, på dets dialekt. Det nytter som kjent lite å ha verdens mest vesentlige budskap på hjertet om ikke den man henvender seg til har et forhold til det språket man velger å benytte? Og språk er langt mer enn ordene alene. Ordene som benyttes i en dialog mellom to eller flere parter  betyr faktisk påfallende lite for tolkningene og forståelsen

Siden Kristus er ordet, så blir det å se nettopp Ham i alle de bibelske forfatteres skrifter. Navet i livet og virkeligheten er altså Kristus; kjærligheten og rettferdigheten: Alt annet skal tolkes ut fra dét. Derfor så respekterer vi den hellige skrift som medium for Kristus selv. På den annen side, så tilber vi ikke ordene, eller bibelen. Men det levende Ord de kan formidle. Dette er mysteriet. På samme måte som vi ikke ærer ikoner og de bilder de viser: Men det de viser til. Gud lot de bibelske forfattere tale ut fra sin tid, sin kultur, sine forestillinger og horisonter. Og tenker man etter, så innser man at det ikke kunne skje på andre måter heller.  

Jesu horisont var Tanakh, den hebraiske bibelen, Dvs det vi kaller det Gamle testamentet. De første kristne så Jesus som åpenbaringen, presiseringen og realiseringen av det som ennå lå noe skjult i Tanakhs tekster.

Mange av oss kristne, i hvert fall katolikkene, mener at bibelen skal leses i den levende 2 000 år gamle tradisjon, som kirken er forvalter av. Og den som undrer på hvorfor dét, får kanskje innse at det er umulig å ikke lese bibelen i en eller annen tradisjon og tenkning uansett. Vi mener at de første generasjoner som sto langt nærmere Jesu tid og kirkens urmenighet hadde mer solid bakgrunn for egne tolkninger og meninger enn det man f.eks, har i dag i en helt annen tid og tradisjon. Kirken er altså bærer av en skatt. Den for noen sterke påstanden vår er at den personlige leseropplevelsen ikke er det ytterste og avgjørende kriteriumet for hva Gud sier i sitt ord. Som Hugo av sankt Viktor skrev: "Hele den hellige Skriften er en eneste bok. Og denne ene boken er Kristus; fordi hele Skriften taler om Jesus Kristus. Og hele skriften går i oppfyllelse i Jesus Kristus."

Men det er som kjent slik at ikke alle kristne kjenner seg hjemme i det jeg skriver her eller ellers på Verdidebatt. Og man kjenner seg ikke hjemme i enhver menighets tolkning. Slik skal det vel også være. Til tider motsier de forskjellige menigheter og kirker hverandre, det er da også et allerede velkjent fenomen. Og noe alternativ finnes nok ikke; fordi det er vi prøvende og feilende mennesker som strekker oss mot det uutsigelige og det som alltid er større. En fullstendig og helt dekkende kunnskap om Gud er dog uoppnåelig. Men det vi burde enes om er at tolkninger som stiller seg i veien for kjærligheten og rettferdigheten stiller seg i veien for Gud selv. Og for god ordens skyld: Kjærlighet er alt annet enn romantiske følelser og stemninger. Kjærlighet er skarpe fordringer og modig praksis, som alltid vil ha en pris. Vi vil alle ha livets potensielle berikende goder og kjærligheten. Men å betale prisen for dette er som kjent noe annet...

7 liker  
Kommentar #4

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Tolkeren har en agenda.

Publisert rundt 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Men det vi burde enes om er at tolkninger som stiller seg i veien for kjærligheten og rettferdigheten stiller seg i veien for Gud selv.

Vi kan være enige om at kristne tolker Jesus slik Egeland hevdes å tolke Jesus; med et positivt bakteppe. For å bruke dine egne ord, kjærligheten og rettferdigheten overstyrer andre mulige tolkninger. 

Det samme gjelder når muslimer skal tolke Muhammed.

Våre trosobjekter underordnes våre egne ideer om hva som er godt.

Derfor er saks og hammer viktige redskaper i apologetikerens verktøykasse når det store puslespillet skal legges.

2 liker  
Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

210 innlegg  1811 kommentarer

Tja... Trosobjekt?

Publisert rundt 2 år siden

Nå er det Gud som er subjektet i troen. Gud er altså noe større, noe annet. Innser man ikke dette, så finnes ingen fruktbar vei videre. Våre veier skilles her.

Til slutt: Ingen eier kjærligheten; heller ikke kirken. I beste fall, så bidrar kirken, dvs oss, til kjærlighetens transformasjon av virkeligheten. Det kristne fellesskapet finnes ikke for sin egen identitets skyld, men for Jesus Kristus´skyld. Kjærligheten er ikke en idé eller et prinsipp: Den er alltid og kun praksis. Det handler alltid om relasjon. En relasjon som krever frihet fra undertrykkelse, maktmisbruk og fremmedgjøring. Det finnes intet nytt om kjærligheten i NT; desto mer eksisterer det i evangeliene en tydelig markering av at Jesus oppfattet kjærligheten som praksis. Kirken er fellesskap. Forbindelsen mellom individet og fellesskapet er kjærligheten. Og som nevnt i forrige innlegg IKKE i forståelse som romantisk følelse og idylliske stemninger, men som fordring. Som kreativ og forvandlende relasjon. Dvs også noe krevende. Det handler om å la seg utfordres, forandres og berikes av Guds nærvær. Det handler ikke om å tro på kjærligheten, tro på erfaringene, tro på håpet eller tro på troen. Men å selv involvere seg i fellesskapet og bidra til praksis. Som riktig nok kjennetegnes av de nevnte kvaliteter.

Og dét var det. Ha en god kveld. 

Mvh Pål Georg Nyhagen.

6 liker  
Kommentar #6

Tor Albertsen

63 innlegg  597 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Den der holder ikke, Sjåstad. Jeg har forstått det slik at Egeland i sine romaner har bibelske beretninger som et bakenforliggende teppe. Hvilken krimforfattere kan tas på alvor når de i utgangspunktet til de grader har misforstått dette teppet ? Jeg har lest artikkelen hans i Nrk og på meg virker den helt latterlig. De andre poengene hans om Bibelens grums har vi hørt før. Hvorfor er de fremdeles så interessante?

1 liker  
Kommentar #7

Runar Foss Sjåstad

26 innlegg  1264 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Jeg verdsetter høyt mye av det som Paulus har skrevet. Egeland er ateist og har en annen tilnærming til Bibelen. Han er grunnleggende skeptisk til bibelen som en troverdig historisk kilde. Jeg er ikke der selv, men jeg forstår han for øvrig godt på flere punkt.

Jeg tror jeg har sagt mitt for en stund. Les gjerne den relativ nye artikkelen min Bibelsyn-gudsbilde- etc her på verdidebatt.

1 liker  
Kommentar #8

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Gud tror like mye på meg som på deg.

Publisert rundt 2 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Nå er det Gud som er subjektet i troen. Gud er altså noe større, noe annet. Innser man ikke dette, så finnes ingen fruktbar vei videre. Våre veier skilles her.

Hvis Gud er subjektet i troen, er det Gud som tror.

Når det gjelder ideen om kjærlighet og rettferdighet, trenger vi ikke gå lenger enn til de 10 bud for å se menneskers bruk av saks og hammer for å få puslespillbitene til nesten å danne det samme nydelige bildet på lokket av en kjærlig og rettferdig gud.

Avbildningsforbudet klippes bort. Den eksklusive henvendelsen til dem som ble ført ut av fangenskapet i Egypt, klippes bort. "Drive hor" klippes til og hamres inn som "bryte ekteskapet". "Hustru" klippes til og hamres inn som "ektefelle". "Slave" klippes til og hamres inn som "tjenestefolk".

Slike ting avslører en agenda. Man har et desperat behov for å få puslespillbitene som til sammen danner skriftens bilde av Gud, til å ligne bildet på lokket av en kjærlig og rettferdig Gud. Problemet er at bildet på lokket er vårt eget glansbilde av Gud.

3 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere