En åpning for Gud?

I Vesten er tradisjonell religiøsitet på vikende front. Iflg. Statistisk sentralbyrå går stadig færre til gudstjeneste i Norge, og færre barn døpes. Andelen mennesker som sier at de tror på Gud, har sunket fra 70% til 53% de siste 30 årene. Samtidig har oppslutningen om alternativbevegelsen og New Age aldri vært så stor som nå. Dette kan tolkes dit hen at åndelig søken og interesse vedblir å være sentralt for mange, selv om det tradisjonelle bildet av Gud som en personaktig figur utenfor universet og av mennesket som en synder gradvis mister sin appell.

I mine øyne gir den dalende oppslutningen om tradisjonell kristendom i Vesten rom for at en annerledes forståelse av Gud kan vokse frem. Jeg kaller det en ”annerledes” forståelse og ikke en ”ny”, fordi mennesker har vært nær den siden Jesu tid, kanskje i all tid. Det er snakk om en forståelse som endrer Guds status fra å være diktator i himmelriket til å bli en frigjører i ens indre rike.

I Norge er Helge Hognestad den fremste målbærer for tanken om at Gud er i mennesket, og ikke en ytre figur utenfor oss. Han legger blant annet vekt på Jesu utsagn om at ”Guds rike er inne i dere” (Luk 17:21). Selv har jeg lenge opplevd og forstått Gud som en kraft i mennesket og universet. Det er verken ønskelig eller mulig å overtale noen til gudstro eller en bestemt form for gudstro ved bruk av rasjonelle argumenter, idet gudstro handler om subjektiv opplevelse – men jeg tillater meg likevel å peke på to kilder til evidens for mitt syn som kan være tankevekkende.

Det ene jeg vil peke på er at alle de store monoteistiske verdensreligionene har gitt opphav til mystiske tradisjoner, hvor det er den subjektive og direkte opplevelse av det åndelige som utgjør det sentrale elementet i troen. Også vanlige mennesker fra vidt forskjellige kulturer har til ulike tider hatt det man kan kalle mystiske opplevelser, eller opplevelser av Guds nærvær. Mange av dem er forbausende samstemte i sine beskrivelser av den mystiske opplevelsen. Det rapporteres bl.a. om følelser av intens lykke og kjærlighet, persepsjoner av lys, og den sentrale innsikten synes å være at man er ett med alt, med Gud, med hele universet.

Det andre jeg vil peke på er nær-døden-opplevelser, som det etter hvert er blitt forsket ganske mye på. Det er fascinerende likhetstrekk mellom beskrivelsene til mennesker som i korte øyeblikk har vært fysisk døde, for så å bli vekket til live igjen. Det rapporteres om altoppslukende hvitt lys og intens lykke, om følelser av trygghet og kjærlighet, og en opplevelse av enhet, av å være ett med universet. Beretningene fra nær-døden-opplevelser er dessuten slående like erfaringene mystikere har hatt i levende live. Både mystikernes erfaringer og nær-døden-opplevelser peker etter mitt syn i retning av at Gud eksisterer i mennesket og universet som en kraft, en kraft vi er en del av og som er en del av oss.

Og kanskje vil nettopp denne forståelsen av Gud på sikt vise seg å vinne frem i Vesten. Den kan ha bred appell for et vestlig publikum ved å endre Gud fra å være en utenforstående servitør av påbud og forbud, som dømmer og straffer, til å bli en indre kraft man kan overgi seg til, og en kilde til frigjøring og berikelse av livet her og nå.

* Publisert første gang i 2015