Verdidebatt

Ferie er å gjøre noe helt annet

Jeg har besøkt vergebarnet mitt i Paris, og skriver om hvordan Norge har svikta "oktoberbarna".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ei ferieuke i Paris. Hovedmålet med turen var å besøke vergebarnet mitt som måtte flykte videre til Frankrike når han ikke fikk varig beskyttelse i Norge. Han er et av de såkalte oktoberbarna. Det er mange norsk-afghanere i Frankrike, og mitt vergebarns livssituasjon og historie er ikke unik. Jeg møtte en gjeng med gutter med ulike norske dialekter på mottaket i bydelen Créteil. De lengta alle hjem til Norge.

Jeg har lyst til å fortelle om besøket på mottaket og forholdene guttene lever under, fordi det er Norge som har sendt disse guttene videre på flukt i Europa. «Oktoberbarna» er de afghanske ungdommene som kom hit like før Norge endra vurderinga av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og i tillegg fjerna rimelighetsvilkåret. Plutselig var hele Afghanistan regna som trygt, unntatt 2 av 34 provinser, og man skulle ikke lenger følge folkerettens krav om å vurdere rimeligheten av å sende sårbare grupper til internflukt. Mens nesten alle ungene som kom fra Afghanistan før høsten 2015 fikk bli, fikk de som kom denne høsten, nesten uten unntak midlertidig opphold fram til de blei 18 år. Det var sjølsagt dypt urettferdig å behandle barn med like fluktgrunner så ulikt. Høsten 2017 ville mange av ungene fylle 18 år, og i månedene før dette flykta mange av dem fra Norge til Frankrike fordi de visste at Frankrike ikke sendte noen tilbake til Kabul. Frankrike lot også være å benytte seg av dublinavtalen som sier at asylsøkere kan sendes tilbake til det første landet de søkte asyl i, fordi de anså norsk praksis for å være urimelig. Men da det kom en strøm av afghanske gutter fra Norge, så Frankrike seg nødt til å benytte seg av dublinavtalen likevel.

De guttene jeg møtte i Créteil hadde dermed kommet for seint både til Norge og Frankrike og var dublinere. Prosedyren er at hvis man ikke blir sendt tilbake til førstelandet i løpet av de første seks månedene, får man rett til å søke asyl i andrelandet. Hvis man ikke møter opp til avtaler hos politiet i denne perioden, utvides dublinperioden fra 6 til 18 mnd. De fleste guttene lot være å møte opp til avtalene fordi de da risikerte å bli sendt tilbake til Norge (les: Kabul). Det å vente 18 måneder før man i det hele tatt kan søke asyl er lenge, særlig for en ungdom. Blant guttene på mottaket gikk praten om når de skulle bli «normale», som i normal asylsøker. Dublinstatusen er ingenmannsland.

Guttene jeg møtte var heldige siden de bodde på mottak og ikke på gata. Men det var langt fra noe luksusliv. Hver uke fikk de utlevert ei blokk med sju bonger á seks euro som de kun kunne bruke i matbutikker. Standarden på mottaket var sjokkerende dårlig. Det var satt opp en slags brakkeby inne i en gammel posthall, og de 200 mennene som bodde der hadde åtte toaletter og dusjer på deling. Mottaket hadde kun fire sosialarbeidere som skulle bistå 50 beboere hver. Hva gjør man når man er ungdom uten tilbud om skolegang eller aktivitet på dagtid, og kanskje viktigst av alt: når man ikke har penger? Jeg har inntrykk av at man sover mye. Man drikker te, lager mat sammen, og man må organisere mye for å få til lite - som å aktivisere et SIM-kort. På gode dager spiller man kanskje cricket eller bader. Angsten for framtida, savnet etter familien og de traumatiske opplevelsene man bærer med seg, må undertrykkes. Mange gikk på antidepressiva og sovepiller. Et stort lyspunkt var samholdet blant guttene. De eide mye på deling. To gutter jeg møtte delte til og med briller. Til eidfeiringa samla de inn en bong fra hver gutt og laga festmåltid i parken. Det rørte meg dypt å se hvordan de tok vare på hverandre. Men det gjør meg uendelig sinna og trist å tenke på at disse guttene kunne vært i Norge nå, gått på skole og hatt et ungdomsliv med omsorgspersoner rundt seg. Isteden har Norge behandla dem så dårlig at de har måttet fortsette flukten og leve helt på utsida av det franske samfunnet.

Nå har noen av disse guttene mulighet til å få behandla asylsøknaden sin på nytt i Norge. Stortingsflertallet kunne ikke stå inne for uretten mot oktoberbarna. De trumfa Listhaug og krevde at noen av sakene skulle behandles på nytt etter nye kriterier. Men det var bare de som hadde blitt henvist til internflukt i tidligere vedtak dette skulle gjelde for. UDI fikk inn nesten 500 søknader fra oktoberbarn som oppholdt seg både i Norge og i andre deler av Europa, men bare 142 av disse fylte vilkåra. Til nå har om lag halvparten av de 142 fått behandla søknaden sin på nytt, og de fleste får oppholdstillatelse, men ikke alle. Guttene som ikke oppholder seg i Norge, må komme hit for å avgi fingeravtrykk for at søknaden skal ferdigbehandles. Jeg er usikker på om guttene i Frankrike stoler nok på UDI til å komme tilbake.

Det er en skam at ikke stortingsflertallet sørga for en annen og mer rettferdig behandling av foreldreløse barn på flukt. Hvorfor blei ikke rimelighetsvilkåret innført igjen når stortingsflertallet ønska en ny behandling av oktoberbarnas saker? «Sårbarhetskriteriene» som de innførte isteden er ulne, og det er vanskelig å vite hvordan de vil slå ut i enkeltsaker. Hvorfor gjorde de ikke grep som sørga for at flere oktoberbarn kunne få muligheten til opphold? Kan det være at viljen til å ordne opp ikke var så stor likevel?

Det er ikke bare politikerne som har ansvar for oktoberbarnas skjebne. NOAS, Redd Barna og FO ga høsten 2017 ut en rapport som viste at UDI gjør svært mangelfulle vurderinger av barnets beste. I rapporten gjennomgås 50 asylsaker til enslige mindreårige med midlertidig opphold. I de fleste sakene er ikke hensynet til barnets beste nevnt, selv om UDI etter barnekonvensjonen og norsk lov er forpliktet til å vektlegge dette. Praksisen skal nå være skjerpa, men det er for seint for oktoberbarna. Det at Norge har behandla – og behandler-  barn på flukt så vilkårlig og inhumant, er ei stor skam. Jeg kunne så inderlig ønske at guttene på Créteil mottak kunne blitt med meg hjem fra Paris, til ei trygg framtid i Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt