Er Gud en værgud?

Overraskende regnbyger, storm eller tropenetter forvandler tause og beskjedne nordmenn til snakkesalige, sosiale skapninger - ene og alene takket være påminnelsen om at vi deler det viktigste vilkåret: Nemlig at vi alle lever under samme himmel og er prisgitt det som faller ned fra den. Eller det som ikke faller ned, slik situasjonen har vært i store deler av landet denne sommeren.

Når samtalen med frisøren min er i ferd med å stagnere, vet jeg at jeg er på trygg grunn hvis jeg forteller hvor varmt jeg syntes det er om dagen. Ja, nå er det ikke noe vits å være i Syden! svarer hun, og jeg ler. Samtalen er i gang.

Kirkebønn. At samtaler om været er konfliktfritt er en sannhet, men likevel en sannhet med modifikasjoner. Det blir straks vanskeligere når været kobles til Gud og klimakrise. Da jeg forrige uke skulle sette meg ned for å formulere søndagens forbønn, kom jeg over den gamle kirkebønnen: Gud (…) vi ber om godt og tjenlig vær. Jeg stusset. Pleide vi virkelig å be Gud om fint vær?

Med nyhetene om de dødelige skogbrannene godt i minnet, syntes den arkaiske bønneformuleringen brått aktuell. Det tok likevel ikke mange sekundene før teologen i meg kverulerte. Nei, vår Gud er ingen værgud. Jesus styrer ikke med vær og vind. Heller ikke vi prester, selv om den gamle vitsen aldri synes å gå av moten: Du har vel kontakter der oppe, så du kan sørge for pent vær?

Kompromisset ble en bønn for alle ofrene etter skogbrannens herjinger i Hellas. Og slik skulle også jeg indirekte bekrefte antropolog og klimaforsker Cecilie Rubows tese, om at kirka er for opptatt av mennesket til å løse klimautfordringene: Vi ber gjerne for mennesker i nød, men når vær og vind og klima kommer på bordet, holder vi Gud på armlengdes avstand. (VL 31. juli)

Godt vær. I etterkant av denne søndagen kjente jeg på et visst ubehag. Hadde jeg vært prest i en jordbrukskommune med en menighet bestående av bønder som var bekymret for avlingene, hadde kanskje den gamle kirkebønnen vært på sin plass? tenkte jeg.

Hvor har vi det fra – at været er for trivielt for Gud? Vær er mat, vær er penger, vær er tid, og vær kan være et spørsmål om liv og død mange steder av verden. Så hvorfor skulle vi ikke be Gud om godt og tjenlig vær? Hva som defineres som godt vær er selvsagt avhengig av hvor i verden vi befinner oss. Der klimaforandringene har sørget for rekordlang regntid, ville godt og tjenlig vær vært opphold. I store deler av Norge, tørster skogene og åkrene etter regn.

Klima. Det er en hårfin balansegang mellom ansvarsfraskrivelse og nødvendig ydmykhet i bønnens univers. Hvis det fortsatt finnes noen der ute som stadig ber den gamle kirkebønnen om godt og tjenlig vær, vil hun forhåpentligvis også kjenne på et voksende medansvar og engasjement for klimaet. At vær og vind kobles sammen med jordas Skaper, er neppe problemet. Problemet er snarere at vi tok saken i egne hender, gjorde oss selv til herre over jord, vær og vind. Det gikk ikke så bra med været.

Ifølge Rubow begynte problemet allerede med de engelske prestene på 1600-tallet. De hadde en direkte forståing av mennesket som herre over resten av verden. De satte mennesket i sentrum, over naturen. Alt var skapt til mennesket. Videre peker hun på at kirkens vekt på menneskets forhold til Gud har hatt sin pris: Omgivelsene, naturen og klimaet ble glemt. Løsningen hennes er imidlertid ikke å skrote religionen, for hvis det er ett sted det kan oppstå viktige miljøteologiske ideer som kan motivere folk, så må det være i kristendommen, sier hun. (VL 31. juli)

Ikke bare Norge. Så kanskje er det på tide å børste støvet av den gamle kirkebønnen. Så kan vi samtidig be om at bønnen må minne oss om vårt ansvar for å sikre godt og tjenlig vær for hele jorda, og ikke fokusere på nordmenns sommerferie. Når det kommer til stykket, er ikke himmelen særlig norsk. Den er en tynn hinne mellom Gud og alle mennesker.