Stig Magne Heitmann

78

FAMILIEPLUNDER OG FORSONING

Vi kjenner forskjellen på et ansikt og et par øyne fylt av godhet, nåde og kjærlighet og et ansikt og øyne fylt av hat. Det ene ansiktet bærer lyset i seg. I det andre er øynene mørke. Tilgivelsens og forsoningens ånd hadde overvunnet uretten som var begått. Brødrekjærligheten var sterkere enn hatet. Lyset overvant mørket.

Publisert: 2. aug 2018

En av tekstene på Olsok i Den norske kirkes gudstjenester var 1. Moseboks historie om Josef og brødrene. Den 3000 år gamle historien er like aktuell i dag. Jeg er glad i Bibelen fordi den taler så ærlig om oss mennesker, og jeg forundrer meg over hvordan disse gamle historiene treffer oss. Det lages ikke glansbilder, selv ikke av dem Gud utvalgte på en spesiell måte og som fikk den ære å være hovedpersoner i den bibelske historien.

I min Olsok-tale gjenfortalte jeg historien, og den beveget kirkefolket til tårer. Den var gjenkjennelig, på godt og vondt. Flere generasjoner var kommet til kirke for dåp av et barn. Min slekt var samlet til slektsstevne. Det falt naturlig å tale om Bibelens slekter. Omtrent slik lød min tale:

Konflikten i Abrahams og Saras generasjon

Helt fra Bibelens første fortellinger er det tale om Evas og Adams ætt. Vi er alle med i den slekten. Dessverre gikk det galt for Eva og Adam og deres sønner Kain og Abel. Det ble synd, brodermord og smerte. Det eneste som holdt slekten i live, var Guds nåde. 

Snart kommer vi til Abrahams ætt. Gud utvalgte ham for at hans ætt skulle bli til velsignelse. Hans kone Sara fikk ikke barn, og derfor ga hun sin trellkvinne Hagar til Abraham. Med Hagar fikk Abraham Ismael, men det førte til et så anstrengt forhold mellom de to kvinnene at Hagar måtte flykte. Siden fødte Sara Isak, og mellom slektene som utgikk fra Ismael og Isak har det siden vært konflikt. Det er ikke akkurat et glansbilde som tegnes av den ætten som skulle bli til velsignelse. Det eneste som gjorde at slekten kunne fullføre sitt store kall, var Guds nåde. 

Konflikten i de neste generasjonene

Isak fikk to sønner med sin hustru Rebekka, Esau og Jakob. Esau var farens favoritt, Jakob morens. Bar Jakob i seg noe av morsslektens gener og kultur? I alle fall lurte han sin bror to ganger slik at Esau mistet farens velsignelse. Det førte til så stort hat hos Esau at han sverget at han ville drepe sin bror så snart faren var død. Da Rebekka fikk vite det, ba hun Jakob flykte til onkelen Laban.

Det var ikke Jakobs karakter som gjorde at han fikk navnet Israel. Det var bare ved Guds nåde. 

Laban hadde to døtre, Lea og Rakel. Jakob ble glad i Rakel, men Laban ga ham Lea til hustru. Jakob ble rett og slett lurt av sin svigerfar Laban og datteren Lea. Lureri og fanteri ser ut til å ha vært denne familiens kultur. Da Rakel ikke fikk barn, men Lea fikk den ene sønnen etter den andre, ble det misunnelse, hovmot, krangel og anklage. Det førte til at de kom opp med dårlige løsninger som i sin tur hadde bitre konsekvenser. Etter at mange sønner og døtre var født av Lea og de to kvinnenes trellkvinner, fikk Rakel endelig en sønn, Josef.

Så kom konflikten mellom Jakob og onkelen Laban. Den ble så tilspisset at Jakob måtte flykte med hele sitt hus. Men det store spørsmålet var: Hvor? Dro han dit han kom fra, måtte han møte broren som hadde sverget at han ville drepe ham. Jakob kom i så stor nød at hans eneste håp var å bønnfalle Gud. Han gråt og ba om nåde fra Gud. Da han måtte kjempe med Herrens engel, var det et intenst rop fra Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!»

Se lyset i Guds ansikt!

Den bønnen ble hørt. Jakob forberedte seg på alle måter til møtet med sin bror Esau for å blidgjøre ham. Med stor frykt dro han ham i møte. Da Esau så sin bror, sprang han ham i møte og omfavnet ham. For en overraskelse! Jakobs kommentar er denne: «Da jeg så inn i ditt ansikt, var det som å se inn i en engels (eller Guds eget) ansikt.»

Vi kjenner forskjellen på et ansikt og et par øyne fylt av godhet, nåde og kjærlighet og et ansikt og øyne fylt av hat. Det ene ansiktet bærer lyset i seg. I det andre er øynene mørke. Tilgivelsens og forsoningens ånd hadde overvunnet uretten som var begått. Brødrekjærligheten var sterkere enn hatet. Lyset overvant mørket. Jakob fikk en opplevelse han aldri kunne glemme og sikkert ofte måtte fortelle.

Josefs brødre hater ham

Jeg tipper at Josef hørte historien ofte og ba sin far: «Far, kan du fortelle en gang til om møtet ditt med Esau!» Så ofte hørte han denne historien om den uretten som en gang var begått men som til sist ble møtt med nåde og forsoning, at den fant veien fra ørene og ned i hjertet. Den skulle komme til å forme Josefs holdninger og karakter.

Forholdet mellom Josefs ti brødre og ham selv ble utfordrende. De hatet ham etter at han fortalte dem drømmene Gud hadde gitt ham. Til sist planla de å drepe ham. Men det ble til at de solgte ham (!) til noen forbipasserende kjøpmenn. For å dekke over ugjerningen måtte de servere faren en løgn som ga Jakob stor hjertesorg resten av hans liv. De visste løgnen ville smerte faren, men de hadde ingen annen historie å fortelle.

Da kjøpmennene kom til Egypt, solgte de Josef videre. Han ble behandlet som en vare, ikke som et menneske. Men da han kom til Potifars hus, brakte han med seg så mye velsignelse at Potifar betrodde ham alt. Potifars hustru tenkte imidlertid i andre baner, og hun begjærte den unge trellen. Josefs svar lød: «Jeg kan ikke synde mot Gud!» Han hadde både hørt og erfart hva synd mot Guds gode vilje medfører av sorg og smerte. Da Potifars hustru ikke fikk sin vilje, løy hun på Josef, noe som kunne ført til døden for ham. Men heller et rent hjerte fremfor Gud og mennesker enn synd mot Gud!

Josef ble i stedet fengslet, og i fengselet ble han på nytt til stor velsignelse. Men mannen han hjalp, glemte ham. Josef hadde i sannhet hatt nok av grunner til å bli bitter.

Velsignelse og forsoning

Farao hadde drømmer som ingen av Egypts drømmetydere kunne forstå. Bare Josef kunne tyde dem. Nå ble hele Egypt velsignet på grunn av Josef. I denne tiden kom Josefs brødre til Egypt for å kjøpe korn. Josef kjente dem igjen, men de kjente ikke ham. Han måtte prøve dem for å se om hjertene deres var blitt forandret. Slutten av historien om Josef og brødrene handler om at han gir seg til kjenne for dem. De er lamslått av skrekk, men Josef tilgir dem. Han velsigner dem, gråter sammen med dem og overøser dem med alt det gode han har å gi. Historien om hvordan Esau møtte Jakob, har fylt hans hjerte.

Etter at Jakob, faren deres, var død, ble brødrene på nytt redde for at Josef ville ta hevn. De ber om tilgivelse for det onde de gjorde. Josefs svar overrasker: «Er jeg i Guds sted? Dere tenkte det til det onde, men Gud tenkte det til det gode!» For et perspektiv!

La historien bli din!

Ta denne nådehistorien til deg. Ta alle nådehistorier i Bibelen til deg! Det kan være den om Jakob og Esau og Josef og brødrene for 3000 år siden eller den om Jesus for 2000 år siden. Se hvor aktuelle de er. La de synke dypt ned i hjertet. En dag, trolig nesten hver dag, får vi bruk for dem. Ingen av oss lever glansbildeliv. Ingen av familiene og slektene våre heller. Vi trenger nåden, kjærligheten, tilgivelsen og forsoningen.

 

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Roald Øye

244 innlegg  2311 kommentarer

Uvennskapet som har holdt seg.

Publisert 8 måneder siden

Fiendskapet mellom Isaks og Ismaels etterkommere har holdt seg til våre dager, noe som kommer til uttrykk  i striden mellom arabere og jøder. Var dette fiendskapet på en eller annen måte  med i Guds langsiktige frelsesplan for menneskeheten? 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere