Lars Gule

95

En enkel konflikt

Det palestinske territoriet tilhører de menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i landet gjennom flere hundre år, som hadde skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i ­generasjoner.

Publisert: 2. aug 2018 / 2414 visninger.

I sammenheng en diskusjon mellom Israels ­ambassadør Schutz og meg i Klasse­kampen, hevder Leif ­Knutsen i Vårt Land 31. juli at jeg har en ­katekisme om Palestina-­konflikten. Knutsen derimot ­hevder at konflikten er innfløkt og at det finnes flere ­«narrativer».

Tilhører menneskene som bodde der. 

Nei, ­dette er en enkel konflikt: Det ­palestinske territoriet tilhører de­ ­menneskene som bodde og bor der, som har sine røtter i ­landet gjennom flere hundre år, som hadde ­skjøter på jorda og/eller hadde drevet den i generasjoner. Da britene sikret seg kontroll over territoriet i 1917 og etablerte mandatene i Midtøsten i 1922, fikk også ­Palestina sine moderne statsgrenser. Innenfor dette ­territoriet levde ­palestinere – muslimer, kristne, drusere og jøder. Muslimene var det ­store flertallet. Det var ­denne ­befolkningen som gjennom flertallsbeslutninger hadde rett til å ­etablere en stat i territoriet, noe de også ble lovet av Folke­forbundet og Storbritannia, i tråd med folkesuverenitetsprinsippet.

Men europeiske sionister ­mente jøder hadde en særrett til landet og ville kolonisere ­Palestina med europeiske jøder for å bygge en stat for dem. Slik er sionismen en s­ettlerkolonial bevegelse. Det faktum at det ­fantes et flertall av ikke-jøder i Palestina var en komplikasjon, et hinder som måtte overkommes. Sionistene diskuterte ulike ­måter å gjøre dette på. Etnisk rensing («transfer») var én måte, å ­ignorere palestinerne og bygge eksklusivt jødiske institusjoner var en annen. I praksis ble ulike måter kombinert.

Ikke sant. 

Knutsen mener ­David Ben-Gurion, som sosialistisk sionist, ønsket en stat som ivaretok alle dets borgere, men det er ikke sant. ­Arbeidersionistene gikk inn for jødisk arbeid i ­jødiske virksomheter, etablerte rent ­jødiske kibbutzer og Histadrut som en­ ­jødisk «fagforening». Dette ­handler ikke om å håndplukke sitater, som Knutsen sier, men om å se på historiske fakta.

At Ben-Gurion skiftet posisjon og beveget seg mellom idealisme og pragmatisme, er utvilsomt. Og i disse bevegelsene ­argumenterte han både for et Stor-Israel for jøder og for å godta delinger og kompromisser. Resultatet ble et Israel som ikke respekterte FNs delingsplan, som fordrev ­omkring 750.000 palestinere, som avviste og avviser flyktningenes rett til å vende hjem, som ødela flere hundre landsbyer og mindre byer for at palestinerne skulle være borte for godt, som har endret navn på hundrevis av palestinske byer, landsbyer og steder i en systematisk politikk for å utslette Palestinas arabiske historie og identitet. Alt dette i en stat som angivelig ikke ­ønsket at palestinerne skulle flykte og hvor alle angivelig har like ­rettigheter?

Den overordnede fortellingen. 


Innenfor rammen av denne overordnede fortellingen finnes det selvsagt nyanser og variasjoner, sionister som ikke ville være med på fordrivelsen, som protesterte, jøder som avviser sionismen, palestinere som har opptrådt uklokt og ødeleggende, og så videre. Men intet av dette rokker det overordnede narrative: Palestinerne ble frarøvet sitt land og sin rett til selvbestemmelse i hele Palestina gjennom primært europeisk jødisk kolonisering og opprettelsen av en stat med særrettigheter for ­jøder. Dette prosjektet kunne ikke 
realiseres uten støtte fra vestlige kolonimakter, noe Knutsen innrømmer.

Knutsen forklarer at Israel ikke kunne tillate ­palestinerne å ­vende tilbake fra flukten ­fordi de var fiender. Men hvordan kan man da samtidig hevde at sionistene var villige til å leve med dem om de ikke hadde flyktet? I alle fall ble de gjenværende ­palestinerne styrt av en militær­administrasjon i nesten 20 år ­etter statens opprettelse, nettopp som potensielle fiender.

Ulike rettigheter. 

Jeg har ­aldri sagt at ikke-jøder ikke har ­borgerrettigheter i Israel. Det har de, men de var ikke like ­jøders rettigheter under militær­administrasjonen og er det heller ikke i dag. Jøder har flere rettigheter gjennom lover og i ­praksis. Dette er ­diskriminerende 
– ­faktisk rasistisk.

Knutsen mener også at ­arabisk fiendtlighet har ført til total ­palestinsk og arabisk ­avvisning av Israel. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Demokratisk front for frigjøring av Pale­stina (DFLP) ­begynte allerede på tidlig 1970-tall å signalisere ideer om en to-statsløsning. PLO/Fatah sendte ut ­ulike følere gjennom slutten av 1970- og -80-tallet. I 1988 gjorde den ­palestinske ­nasjonalkongressen et vedtak som innebar to stater og en aksept av at Palestina ville bestå av 22 % av det opprinnelige ­territoriet, med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Steil retorisk holdning. 

Selv om flere arabiske stater har ­utvist en steil retorisk holdning, har det vært åpninger for forhandlinger som Israel ­effektivt har sørget for å lukke, kan ­seriøse stats­vitere og historikere fortelle. Nettopp for å hindre diskusjon om ­grenser, flyktningers rettigheter og ­lignende. Da Sadat og Begin i tillegg til en fredsavtale mellom Egypt og Israel skulle ­finne en løsning for ­palestinerne, tilbød Begin bare palestinsk ­autonomi innenfor overordnet israelsk kontroll – med fortsatte ­bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Dette avviste ­palestinerne, men Egypt inngikk likevel en fredsavtale.

Oslo-prosessen har blitt ­konsekvent undergravd av Israel, gjennom fortsatt utbygging av bosettinger, ved å fastholde den ulovlige annekteringen av Øst-Jerusalem og å avvise flyktningenes rettigheter, mens de arabiske statene har godtatt prinsippet om land for fred.

Kontrafaktisk historieskriving. 


Det vises til at holocaust som en unik forferdelighet i ­historien ­berettiger ­opprettelsen av ­Israel. Men det finnes ikke grunnlag for å hevde at et nytt ­holocaust ville funnet sted etter 2. ­verdenskrig om ikke Israel fantes. En slik kontrafaktisk ­historieskriving hopper over den systematiske (men fortsatt langt fra ­perfekte) beskyttelsen av borgere og ­minoriteter som har blitt en ­global trend, og særlig sterk i Europa.

Så ønsker Knutsen noe ­annet enn en katekisme om ­sionismens, palestinernes og ­Israels ­historie. Det må bli i ­andre sammen­henger. Kronikker og debattinnlegg kan ikke gi alle svar. Det krever mer plass og tid.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

El Tarud

0 innlegg  5 kommentarer

Korrigering angående "Folkesuverenitetsprinsippet"

Publisert 4 måneder siden

"Folkesuverenitetsprinsippet" (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten (enevelde).  Dvs. at myndighetene til en stat og dens regjering er opprettet og opprettholdt av samtykke fra folket, gjennom deres valgte representanter som er kilden til all politisk makt.

Den engelsk styring av Palestina mandat-området etter første verdenskrig og etablering av staten Israel var helt lovlig, legitimt og fulgte prinsippet om "folkesuverenitet".

Etter første verdenskrig ble det etablert mange suverene stater på området til det tidligere osmansk rike, både i Nord-Afrika, i Sør Europa og i Midtøsten. Folkeforbundet ga England og Frankrike en internasjonal mandat (myndighet til å styre et område) i en del av Midtøsten, til lokal styre eller suverenitet i disse områdene blir etablert. England og Frankrike delte området og etablerte flere suverene stater der. I det franske-mandat området ble det dannet 2 arabiske stater, Syria og Libanon. I den britisk mandat-område ble det etablert i første omgang staten Irak, og Palestina-området ble delt mellom sin arabisk og jødiske innbyggere.

Arabere har fått mesteparten av området ved etablering av staten Jordan øst for Jordan elven. Til tross for at Folkeforbundet bestemt allerede i 1922 at vest for Jordan elven skal det være "hjemland til det jødiske folk", foreslo FN i 1947 etablering av en arabisk stat til i dette området, ved siden av en liten jødisk stat.  Arabere nektet og i 1948 ble det etablert en jødisk stat helt i trå med med "folkesuverenitet" prinsippet og med internasjonal rett.   Staten Israel er en demokratisk stat hvor alle borgere i landet er representert av sine folkevalgte i Knesset (også arabere).  Det var mange andre land som ble etablert på lignende måte etter første verdenskrig. 

Også Norges fikk (begrenset) suverenitet på Svalbard av Folkeforbundet på samme tid og på samme måte.  I regjeringsdokumentet står det bl.a. følgende "Gjennom historien ser man at suverenitet over «nye» landområder stort sett er blitt ervervet på grunnlag av ensidige (unilaterale) tiltak av stater, inkludert okkupasjon. I noen tilfeller har territoriell suverenitet blitt avklart i kjølvannet av krigføring eller gjennom avtalt avståelse av territorium. Rent unilaterale virkemidler har over tid, kombinert med mangel på vedvarende protester eller reaksjoner fra andre stater, vært det vanligste grunnlaget for suverenitetsavklaring".

1 liker  

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 103 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 26 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 1 time siden / 23 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 3 timer siden / 176 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 12 timer siden / 82 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 12 timer siden / 309 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 12 timer siden / 108 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 12 timer siden / 169 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77073 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43333 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34755 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27731 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22396 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22115 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20004 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19019 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 183 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 121 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 112 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 146 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 174 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 356 visninger
Les flere

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 103 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 26 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 1 time siden / 23 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 3 timer siden / 176 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 12 timer siden / 82 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 12 timer siden / 309 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 12 timer siden / 108 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 12 timer siden / 169 visninger
Les flere