Lutherdommens syn på bilder

Hvordan ser lutherdommen på bildene i kirke-
rommet? Temaet er kommet opp i Vårt Lands spalter etter at Olav Egil Aune skrev om Nes Kirke i Vårt Land 21. juli. Birgitte Lerheim og Roger Jensen mente i Vårt Land 27. juli at Aune gav en «feil fortelling» både om bildene i Nes kirke­, og om reformasjonens syn på bilder. Fortellingen om Nes kirke skal jeg ikke gå inn på. Jeg vil begrense meg til påstanden om at reformasjonen ikke var billedfiendtlig. Lerheim og Jensen legger stor vekt på det. De viser til at Luther forhindret billedstormen i Wittenberg i 1522, og at bilder (av helgener) i tidligere katolske kirker slett ikke ble kastet ut eller ødelagt, men tvert imot beholdt. For Luther måtte ikke bildene bli avguder. Menigheten måtte ikke tro at det å ære bilder eller relikvier gav hjelp fra Gud.

Striden om bilder er ikke ny. 

Strid om bilder oppsto ikke under reformasjonen. Den viktigste billedstriden fant sted i den gamle kirke. Under lå en lærekonflikt om Kristi person, det vil si synet på forholdet mellom hans menneskelighet og guddommelighet. Det 7. økumeniske konsil i 787 e.Kr. fastslo den ortodokse lære om bildene: Fordi Gud ble menneske i Kristus, ble det både mulig­, legitimt og åndelig verdifullt å lage billedlige fremstillinger av Ham, som var Gud kommet i menneskelig skikkelse. Å forkaste billedlige fremstillinger av Kristus, betydde å fornekte hans sanne menneskelighet.

Men bildespørsmålet er mer omfattende. Konsilet slo også fast at bilder av Maria og andre helgener, og også relikvier har og bør ha religiøs betydning for de troende. Konsilet innførte et viktig skille mellom dyrkelse (adoratio), som tilkommer guddommen alene, og høyaktelse eller venerasjon (veneratio) som skal vises Maria, helgener, engler, relikvier og lignende. Dette danner mønsteret for de troendes tilbedelse. Konsilet vedtok også en annen presisering: Den man ærer, er representativt­ nærværende ved bildet. Ved å ære bildet ærer vi den som er bildets «urbilde». Når vi for eksempel ærer et Mariabilde, ærer vi den hellige jomfru, Guds mor, som er opptatt til himmelen.

Den katolske troende lever i forhold til det guddommeliges nærvær i messen. Dette dreier seg ikke om abstrakte verdier, som har mening for meg, men synliggjort objektiv virkelighet i nattverdsakramentet. Ved bildene­ blir det guddommeliges nærvær utvidet for oss og det på en konkret måte. Vi forholder oss til en fylde av helliggjort virkelighet som omfatter bilder og relikvier,­ tider, steder og rom. Vi trekkes inn i denne virkeligheten. Det er et kjennetegn ved katolsk eksistens. På reformasjonstiden tok Den katolske kirke opp billedspørsmålet på ny. Konsilet i Trient (1545-163) videreførte den økumeniske tradisjonen.

Gudstjeneste. 

Lutheranere markerer gjerne avstanden mellom den moderate og pragmatiske Luther og de radikalpotestantiske billedstormere. Slik også hos Lerheim og Jensen. Men historisk og teologisk er lutherdommens forhold til den økumeniske lære om bildene viktigere. Konsilet i 787 utviklet teologiske prinsipper for rett gudsdyrkelse og kristen kult. Spørsmålet er om man også på luthersk hold kan finne prinsipper for gudstjeneste og kult.

I byen Torgau, et av Tysklands «luthersteder», er det en slotts-kirke som i 1544 ble innviet av Luther selv. Dette var den første kirken som ble bygget som et evangelisk-luthersk gudstjenesterom og var i samsvar med den såkalte «Torgau-formelen» som har sitt opphav i Luthers innvielsespreken 5. oktober 1544. Der fremholdt han at kirkerommet skulle være slik at ikke noe fikk skygge for at Herren selv taler til oss ved Ordet, og vi vender oss til Ham i bønn og lovsang.

Luther så på gudstjenesten som kommunikasjon ved tiltale og svar. Kirkerommet i Torgau er stilfullt, men det er nakent. Men det er en billedserie malt på prekestolen. Dens motiver er hentet fra Bibelen og har et klart pedagogisk sikte. Bildene illustrerer de lutherske grunnprinsipper: nåden alene, Skriften alene, troen alene. «Torgau-formelen» angir det reformatorisk grunnsyn på bildene. De har ingen kultisk funksjon.

De fungerer bare religions-
pedagogisk. Ikke billedstorm, men pedagogisering er lutherdommens løsning på bildespørsmålet. Bildene ble «omprogrammert» til pedagogiske hjelpemidler for den nye lære. Men dette er, når alt kommer til alt, «billedstorm» så god som noen. Tradisjonsgitt katolsk tro, fromhetsliv, liturgi, ja virkelighetsoppfatning ble fundamentalt endret. I så henseende var reformasjonen en kulturrevolusjon.

Kirkepedagogikkens formål. 

Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lek-
folket.

Dyrkelse av Gud. 

Konsilet i 787 forutsatte et gudstjenesteliv med dyrkelse av guddommen. Den lutherske læren om realpresens forutsetter at Kristus er nærværende i de innviede nattverdselementer (brød og vin). Men dette gir ikke rom for dyrkelse av guddommen. Luther avviste den katolske­tilbedelse av det inn-
viede brød/hostie, som holdes opp for menigheten av messepresten. Kristus i sakramentet holdes utenfor menighetens dyrkelse eller tilbedelse av Gud.

Luther mente at innviet brød og vin skulle spises og drikkes og ordene som er tilknyttet handlingen, skulle tros til frelse­. Tross denne reduksjonisme holder den klassiske lutherdom fast ved læren­ om Kristi virkelige nærvær i sakramentet. Men dette­ nærværet blir til en preken som da blir nattverdhandlingens egentlige innhold. Slik blir også nattverden pedagogisert. Den blir til et ytre nådemiddel som skal formidle visshet om frelsen i Kristus.

Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

Avsakralisering og sekularisering. 

En gang var våre middelalderkirker rom for konkret tilbedelse og dyrkelse av Gud. Rommene ble ikke ødelagt ved billedstorm. Men bildene fikk en helt ny funksjon. De ble bevart, men omfunksjonert til å tjene opplæring og forkynnelse. Dette er den avgjørende tolkningshorisont for å forstå lutherdommens betydning for kirker og kirkeliv etter reformasjonen. En utvikling som har gått fra avsakralisering til sekularisering.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018