Vi savner en kritisk tilnærming

Av Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen og Ingrid Rosland, prosjektleder, Raftostiftelsen

I sitt innlegg 31. juli stiller rektor Dag Rune Olsen og viserektor Annelin Eriksen ved Universitetet i Bergen (UiB) seg uforstående til at Raftostiftelsen har bedt norske universiteter og høyskoler møte mulige samarbeid med Kina med et kritisk blikk. Vi savner en mer nyansert tilnærming fra UiB sin side og forståelse for hvorfor denne debatten må tas.

Raftostiftelsen har fulgt den politiske utviklingen i Kina i mange år. I 2004 fikk Rebiya Kadeer Raftoprisen for sitt arbeid for uighurene, en undertrykt muslimsk minoritet. De siste to årene har forfølgelsen eskalert. Dette er ett av mange veldokumenterte eksempler på at Kina tar stadig mer ekstreme grep for å kontrollere befolkningen. At Xi Jinping i februar ble tillatt å sitte som president på livstid viser en leder som strammer grepet ytterligere.

Raftostiftelsen er ingen tilhenger av akademisk boikott, heller ikke i Kinas tilfelle. Det er mange gode eksempler på samarbeid mellom norske og kinesiske akademikere, som også bidrar til å fremme menneskerettighetene. Når en samlet universitets- og høyskolesektor i Norge reiser i en topptung og ministerledet delegasjon for å posisjonere seg overfor kinesiske myndigheter, er det allikevel på sin plass å mane til aktsomhet og kritisk debatt om hva slags samarbeid som inngås.

Mens akademia i mange autoritære stater representerer et sårt tiltrengt rom for kritisk tenkning, er akademia i Kina underlagt betydelige føringer. Internasjonalt har vi sett at tunge akademiske institusjoner har akseptert krav om sensur for å få innpass i det kinesiske markedet. Cambridge University Press fikk i 2017 kritikk da de fjernet tilgang til flere hundre akademiske artikler som omtalte tema som Tiananmen-massakren, Tibet og situasjonen i Xinjiang. De valgte å snu etter en massiv protest fra studenter.

Etableringen av drøyt 500 Konfutse-institutter verden over ble i 2009 beskrevet av Kinas propagandasjef Li Changchung som «en viktig del av Kinas propagandaapparat» (Utenriksdepartementet). Instituttene er kontroversielle på grunn av den tette tilknytningen til kinesiske myndigheter og føringer knyttet til pensum, særlig med tanke på hva som utelates. Dette har ført til at to universiteter i USA, ett i Canada og to i Europa har lagt ned sine institutter. I Norge er det i dag et Konfutse-institutt knyttet til Universitetet i Bergen. En rapport fra Utenriksdepartementet i forkant av delegasjonsreisen pekte på at den sterkt politisk styrte ordningen må sees på som en måte å fremme kinesisk innflytelse. Dette har ført til at flere utdanninginstitusjoner i Norge, deriblant NTNU, har valgt å ikke gå videre i dialogen med Konfutse.

Vi er glade for at Olsen og Eriksen ikke har erfart at avtalen mellom UiB og Konfutse har lagt føringer som begrenser UiBs akademiske frihet. Det blir allikevel en feilslutning om man på dette grunnlaget benekter at Konfutse generelt har tette koblinger til, og er gjenstand for politisk styring fra, kinesiske myndigheter. Vi savner en tydeligere refleksjon fra UiB om hvordan de vurderer utfordringene knyttet til dette.

I en tid der norske universitets- og høyskoler søker tettere samarbeid med Kina, må vi ikke glemme at dette er et diktatur som går stadig lenger i å undergrave menneskerettighetene. Økt samhandling med og åpenhet mot omverden fra kinesisk side, har så langt ikke påvirket dette. Det er derfor helt avgjørende at vi opprettholder en kritisk debatt om disse samarbeidene for å sikre den akademiske friheten vi alle ønsker å ivareta.