Verdidebatt

Hva er det egentlig som former vår tro og identitet?

I vesten stoler vi på tanken, logikken, rasjonaliteten og vitenskapen. I praksis er det ofte andre kilder som styrer våre valg og vår virkelighetsforståelse - ikke minst familie og oppvekstkultur. Jeg reflekterer og inviterer til dine innspill.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har lyst til å dele noen spredte tanker og refleksjoner som jeg har gjort meg, sånn underveis, og så invitere dere lesere til å komme med egne innspill. Det eneste kravet jeg stiller til innspillene, er at de er ærlige.

La meg så begynne. Jeg så min venn Espen Ottosen bli intervjuet om "Min tro" på Vårt Land-siden. Jeg har først lyst til å komme med noen refleksjoner og undringer rundt dette fine intervjuet. Espen har vært aktiv med apologetikk, etikk og dogmatikk, og filosofi og samfunn, i det offentlige rom, i lang tid. Han gjør en god figur og har mye vettugt å komme med. Av og til har jeg selv diskutert med han. En del ganger har jeg synes at jeg har hatt bedre og dypere vitenskapelige argumenter enn han (vel, det er vel naturlig å mene slik - og elles har jeg jo også hatt mye fritid til å lese :-S)

Espen har lyttet og kommet med tilbakemeldinger, men ofte bare "up to a point". Der jeg på nevrotisk vis har søkt å komme til bunns, å overbevise, å argumentere med bøker, har Espen vært mer chill, trekt seg fra diskusjonen, sagt at "det finnes nok en løsning her", og latt det bli med det. Jeg har ofte tenkt at 'her ligger det andre hensyn under'. 'Han søker ikke den rasjonelle sannheten av hele sitt hjerte!!'

Slike hensyn kom for eksempel fram i "Min tro"-intervjuet. Espen fortalte åpenhjertig om sin mor, som formet hans tro, om oppveksten i misjonsorganisasjoner, om kallet til å bli misjonær, om den meningsfulle opplevelsen ved å diskutere troen i det offentlige rom, om identiteten som ligger i å arbeide som info-leder for NLM. Slike erfaringer og opplevelser og kulturer spiller altså en sterk rolle for Espen. De former hans identitet. De "holder ham på plass". De ansvarliggjør ham, med hans tro og livssyn. Og så videre.

Er det galt? Før ville jeg på en måte tenkt det. Om jeg er litt "cheeky", kan jeg hevde at kulturen selv mener at dette er galt, og at Espen selv bekrefter det, på en måte. (Igjen, jeg er litt cheeky her, og leker med tankerekker - jeg mener ikke å kritisere intervjuet). Spørsmål, ikke sant: Hvor ofte hører man Espen si, i det offentlige rom: "Ja, jeg argumenterer filosofisk for dette standpunktet...men sånn egentlig så spiller det en langt viktigere rolle for meg at min mor lærte meg at dette var det rette standpunktet å ha. Og dessuten har jeg et meningsfullt liv der troen preget meg, så jeg vil uansett ikke gå i gang med noen seriøs revisjon av livssynet mitt."

Jeg synes ikke Espen (eller jeg selv!) har argumentert slik særlig ofte. Jeg tror jeg forstår hvorfor. Vi har forsøkt å være rasjonelle, og komme med gode argumenter, som i prinsippet kan undersøkes og etterprøves kognitivt, historisk, empirisk, logisk, vitenskapelig. Jeg kjenner igjen det samme mønsteret i "meningsdebatten" i VLs spalter i det siste. Dette er tilsynelatende en rasjonell og filosofisk debatt om graden av mening i tilværelsen etc. Ingenting galt med det, jeg er ikke imot filosofi og meningsutveksling.

Men er det ikke noe misvisende her, likevel? For om man spør hva som ligger under og "styrer" standpunktene hos deltagerne, blir svaret i praksis noe ganske annet enn "rasjonelle argumenter". Disse argumentene kan i beste fall spille en underordnet rolle. Dette er det naturligvis ingen problem å avdekke i ateist-debatten. Joda, Dawkins, Hitchens, Harris og co har mange gode argumenter som det var verdt å diskutere.

Men før eller senere kommer følelsene i sving, og så ser vi hvor skoen egentlig trykker. "Kristendommen har et forferdelig gudsbilde og forkynner helvete! Det gjør meg sint og redd!" "Kristendommen gir oss ikke seksuell frihet! Det hemmer min livsutfoldelse!" "Islam skaper terrorisme og gir meg angst! Dessuten vil jeg ikke ha mye forandring av moderne sekulær kultur." Ja. Det er som regel slike ting som (ofte forståelig nok) går igjen. Som Dawkins for eksempel sier: Kristendommen er opptatt av "SIN SIN SIN SIN SIN SIN SIN". Ikke så "rasjonelt" sagt, kanskje. Men bra at han spiller med åpne kort der, om hvordan han føler det, synes nå jeg.

I praksis har debattantene (inkludert meg selv) et helt liv - oppvekst, kultur, erfaring, kunnskap, psykologi osv. - som styrer hvilke argumenter man holder seg med, og fremmer. Det er klart at man vil preges av historie, vitenskap, filosofi osv. Disse representerer kilder til rettledning og felles meningsplattform. Jeg er, for å si det igjen, ikke imot vitenskap og vitenskapelig samtale.

Men påvirkningen er langt mindre sterk og "ren" enn moderne vestlig diskusjonsforum og vitenskapsdiskurs kan gi inntrykk av. Det er rett og slett ikke mulig å bygge et helt livssyn eller en hel kultur av bare "vitenskap". Unge og naive folk (slik jeg også var en gang, og sikkert ennå er) kan tro at dette er mulig. Men med alder og innsats kommer også visdom. Virkeligheten var visst langt, langt mer kompleks enn jeg trodde. Jeg var også selv langt mer preget av min bakgrunn enn jeg trodde.

For hver nye lærdom jeg oppnår, åpner det seg opp nye mørke felter i kunnskapen. Og hva med all erfaring, kultur, mening, virkelighet som ikke kan kvantifiseres, ikke kan settes på språklig formel? Og hva med alle inkommensurable paradigmer i de ulike fagfelter (for å snakke "Kuhnsk) - hvem er i stand til å arbeide ut anomaliene og avgjøre hvilke paradigmer som er mest fruktbare? Og hva med det faktum at vitenskapen er i utvikling, og stadig revideres, og er åpen mot det store, store ukjente? Og hva med det faktum at vitenskapens problemstillinger, dataområder, metoder og kulturer alltid er preget av samtiden med dens kompleksitet? Og hva med det faktum at vitenskapen alltid er en menneskelig konstruksjon og abstraksjon fra den bredere "livsverden"? Og så videre. Og så videre.

Jeg bestrider ikke at man kan gjøre "headway", og for eksempel luke ut åpenbart irrasjonelle livssynsstandpunkter, eller finne ut av konkrete problemstillinger. Mye av mitt voksne liv har bestått av slike aktiviteter. Slik sett - og også med tanke på mye annen kunnskapserkjennelse - er vitenskapen svært verdifull. Men at rasjonell og vitenskapsbasert og filosofisk tenkning skal kunne gi fundamenter for et sikkert og kunnskapsbasert livssyn, og avgjøre med god sikkerhet hva jeg bør tro, hvordan jeg bør leve, hvordan kulturen bør utformes, hvilke ritualer som bør utføres, hvordan fantasien skal utfolde seg osv. osv.? Get outta here. Hva var det Sokrates sa (sånn ca.)? Den vise er klar over hvor lite han vet.

For meg har denne voksende innsikten kommet veldig sakte, ikke minst fordi den står i motsetning til en del grunnvoller i vestlig tenkning. Sokrates brukte en metode for å finne sikker kunnskap; spørsmål og svar. Luthers metode var å lete i Bibelen, ved historisk og filologisk eksegese, etter sikker kunnskap. Descartes' metode var å bruke fornuften, og kritisk prøve alt han trodde han visste. Så kan vi tenke på Hume, Kant, Locke Osv.

Disse "metodeidealene" ligger dypt i vår kultur, og de er også på sitt vis verdifulle. Men det de alle kan ha til felles, er at de radikalt underslår hvor sterkt man ubønnhørlig preges av kultur, tradisjon, oppvekst, erfaringer osv. Både Sokrates, Luther og Descartes, for eksempel, var dypt preget av mange, mange premisser som de ikke selv var klar over og som de naturligvis selv heller ikke utsatte for kritisk prøving. Dette er det lett å se med ettertidens historiske briller på. Men så lett var det ikke å se der og da, for de tre.

Hva vil jeg frem til med disse refleksjonene? Vel, kanskje peke på at oppvekst, kultur, tradisjon faktisk former hver og en av oss på dypt vis, og at rasjonell diskusjon - selv om den (ja!) har et begrenset potensiale til å endre oss ved å sikte mot sannhet - faktisk ofte er et slags "overflatefenomen" som styres av dypere sider ved kultur og personlighet og ønsker og frykter. Om så er tilfelle, innebærer det en slags kritisk revisjon av "fornuftens" potensiale. (Og hva er nå egentlig fornuft? "Which rationality?," som Macintyre så godt understrekte). Og det innebærer også en gjeninnsettelse av kulturens, tradisjonens, familiens, naturens, erfaringens osv. identitetsskapende verdi - inkludert en oppvurdering av "vett og visdom" i dens mange overleverte former.

Dette reiser en hel del problemstillinger om hvordan man finner "sannhet", hvordan man avgjør hva som er "rett livssyn" osv. Mange filosofer har naturlig nok diskutert disse tingene mye. En viktig personlig side av tematikken for meg, er uansett at erkjennelsene ovenfor gir meg "rom" til å slappe mer av, der jeg faktisk står, med den brogete kulturen, troen, personligheten etc. som jeg har. Jeg MÅ ikke gjøre som Sokrates, eller Luther, eller Descartes, og hvileløst finne frem til rasjonell sannhet. I dag vet jeg at at en slik søken uansett bare kan "take me so far". Og jeg vet at jeg uansett også formes av kultur, og derfor kan "ta tilflukt" til det jeg med hele meg oppfatter som sunne kulturer. Jeg kan føre videre det som jeg opplever som sunt, i de kulturer jeg selv vokste opp med. Jeg trenger ikke konstruere min egen identitet, mitt eget livssyn, min egen kultur. Jeg trenger ikke begrunne alt mulig - slik begrunnelse er uansett ikke mulig på fullstendig vis, og det er heller ikke noe soloprosjekt. I den grad vi som medmennesker og medborgere har ulike kulturer, er det også et spørsmål om rasjonell diskusjon egentlig er den eneste eller beste veien for harmonisk samliv. Hva med felles måltid - felles lek - felles kunst - felles vandring - felles naboskap? Hm. Ja, jeg tenker høyt.

Dette var noen refleksjoner på veien - de vil garantert revideres, men...ja, det er jo også en del av det flytende og usikre og begrensede ved kunnskapene som vi har, og som vi uttrykker. Men virkeligheten er større. Jeg vil til slutt takke Espen for et veldig fint og ærlig og tankevekkende intervju, og så invitere leserne til å dele egne tanker om tematikken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt