Giftig om politisk ansvar

Midt i juli skjedde en tragedie i Vadsø. En 17-åring knivstakk og drepte en 18-åring. I en artikkel 15. juli koblet Helge Lurås, redaktør for nettstedet Resett, drapet til innvandringspolitikken. Det skyldes at 17-åringen som drepte var av «utenlandsk, afghansk opprinnelse». 18-åringen ble betegnet som «norsk».

Lurås brukte følgende overskrift: «Nordmenn dør på grunn av innvandringspolitikken. Så hvem tar ansvaret?» I selve innlegget skrev han: «Et menneske blir drept. Og han blir drept på grunn av ‘godhet’ og naivitet. De demografiske endringene i Norge har store konsekvenser, og det er en villet politikk. Noen har åpnet opp for dette, og andre kjemper fortsatt med nebb og klør for at migrasjonen inn i Norge skal fortsette».

Logikken til Lurås betyr å gi storting og regjering et kollektivt ansvar for et ­enkeltstående drap. Ja, slikt kalles for «villet politikk».

Useriøs kritikk. 

Det er greit å ønske seg en annen innvandrings- eller integreringspolitikk. Å gå inn for en stram innvandringspolitikk er ikke høyrepopulisme. Derimot er det useriøs populisme å komme med urimelig kritikk mot politikere når mennesker med innvandrerbakgrunn opptrer kritikkverdig.

Logikken til Lurås er dessverre typisk for høyrepopulister. Da Stockholm i fjor ble rammet av et terrorangrep slo Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde fast på Facebook at den svenske statsministeren «burde i etterkant be det svenske folket om unnskyldning for over tid å ha ført Europas mest uansvarlige, naive og kulturelt utslettende innvandringspolitikk». Innvandringspolitikken var altså en direkte årsak til terroren.

Det er ikke underlig om slik kritikk ­fører til hat. Det viser da også kommentar­feltene til Resett. Under innlegget til Lurås ser en kommentar slik ut: «Ansvaret ligger­ helt og fullt hos politikerne som har tillatt hodeløs innvandring (…) Mitt sinne har nå gått over til hat, et intenst hat mot disse politikere, som har ført en politikk med en konsekvens der nok en flott norsk ungdom blir drept på jobb».

Ved andre tragedier. 

Men kunne ikke drapet i Vadsø vært avverget om Norge hadde en annen innvandringspolitikk? Gjelder ikke det samme når terror utføres av muslimer?

Jo, logikken til høyrepopulistene gir en viss mening. Det er da også legitimt å ­debattere hva som kan gjøres annerledes både i integrerings- og innvandringspolitikken for å redusere terrorfaren.

Likevel bommer høyrepopulistene. Det ser vi hvis vi bruker denne typen logikk på andre tragedier. Uansett hvor restriktive Krf er i alkoholpolitikken: Når noen dør på grunn av fyllekjøring påstår ikke Knut Arild Hareide at slike tragedier er «villet politikk» fra en regjering som tillater fri fly av alkohol. Ingen hevder at en sykkel­ulykke er politikernes ansvar siden de er så hodeløse å tillate salg av sykler i Norge.

Trafikkens tragedier. 

I 2017 døde mer enn 100 personer i trafikken i Norge. Over 600 personer ble hardt skadd. Trafikken sørger altså for langt flere tragedier enn terror og knivdrap.

Drastiske tiltak kunne redusert antallet trafikkulykker. Biler kan monteres med fartssperre (slik noen elektriske biler er utstyrt med). Maksimal fartsgrense kunne vært 70. Motorsykler kunne forbys. Kanskje ville slike tiltak reddet et titalls menneskeliv. Så hvorfor foreslår ikke engang MDG noe slikt? Fordi politikere veier ulike hensyn opp mot hverandre, og ulempene ved slike drastiske tiltak er store.

Også når temaet er innvandring må ulike­ hensyn veies. Høy innvandring kan utvilsomt føre til ustabilitet. Uten innvandring av mennesker med muslimsk bakgrunn ville nok terrorfaren vært mindre. Derfor er en bærekraftig innvandringspolitikk og god integrering viktig.

Men også andre hensyn må tas. Å gi trygghet til forfulgte og fordrevne mennesker er noe bra. De fleste «nye landsmenn» bidrar positivt i det norske samfunnet – og begår ikke vold, drap eller terror. Å nekte tusenvis av lovlydige mennesker å leve i Norge for å hindre en ­enkelt knivstikking ville vært helt urimelig. Å forby all biltrafikk for å unngå at 100 mennesker blir drept i ulykker ville kanskje vært mindre dramatisk.

Trykket i Vårt Land 1. august 2018 i spalten Ideologi.