Andreas Feragen, "Skolemesternes konge", 200 år Tale i Holt kirke ved Tvedestrand 22.7. 2018

Da Andreas Feragen begynte som lærer og kirkesanger (klokker) i Holt, var han nygift og ennå ikke fylt 28 år. Han gikk av fra disse stillingene da han var 93. Han hadde en ufattelig lang arbeidsdag, nesten 70 år som lærer, bortimot 66 som kirkesanger i Holt og samtidig over 40 som kirkesanger i Tvedestrand. Han var født rett etter napoleonskrigene og levde nesten til første verdenskrig. Bare noen måneder etter at han gikk av, døde han, og menigheten og bygda kunne bare ikke forstå det. For dem var Feragen evig, han hadde bestandig vært der, følte de. Prester, proster og biskoper kom og gikk, kirkesanger Feragen blei.

En utflytta holting skrev dette i et skoleblad da Feragen døde i 1912:

"Feragen er død. Hvem av oss som er født og oppvokst i Holt, kan forsone seg med det budskapet? Selv om vi visste at han var nær de 94, syntes budskapet å komme så uventet. Hans navn var et av de første kjære navn vi hørte som barn, og hver gang vi så ham, var det søndagsstemning over oss. Hans liv og virksomhet ble så fastgrodd i oss at vi betraktet det som noe vi aldri kunne unnvære. Nå er han borte, og tomrummet vil aldri fylles igjen."

Andreas Martinus Feragen var født i en arbeiderfamilie i Trondheim 21. juli 1818, men han blei holting fullt og helt. Etter eksamen fra Holt lærerseminar 1843 og tre år som lærer i Kristiansand, flytta han til Holt og blei der resten av livet. Ved sida av å være lærer og kirkesanger, var han også redaktør i sju år for "Den norske Folkeskole", han skrev lærebøker, drev misjons- og bibelselskapsarbeid, og han var i 31 år praksislærer ved Holt seminar. Da det i 1870-åra blei snakk om å flytte lærerutdanninga fra Holt til Kristiansand, var Feragens praksisundervisning hovedargumentet for IKKE å flytte. Feragen gjorde det klart at han ikke ville bli med til Kristiansand. Da seminaret kom til Kristiansand, strevde ledelsen lenge med å få til ei forsvarlig praksisundervisning. Før, da seminaret var i Holt, hadde det hatt ei øvingsundervisning som hele landet så hen til og lærte av.

På 1800-tallet framstod Holt som et nasjonalt kultursenter, og alle i norsk skole den gangen visste hvor Holt var og hvilket mønster for skoleutvikling og skolekvalitet som fantes der. Holt faste skole var en idealskole for hele landet. Som det stod i et skoleblad: når Feragen har talt, er det som i antikken når Roma hadde sagt noe. Alle fulgte det Roma sa, og alle i norsk skole så opp til og fulgte Feragen. Han var en nasjonal skoleautoritet av de helt store.

Han skrev artikler og bøker om skole og pedagogikk gjennom mer enn 50 år, og han forente som ingen andre i samtida å knytte pedagogisk teori og praksis sammen til et hele. Til grunn for hele hans pedagogikk lå et godt og positivt samarbeid mellom hjem og skole, og det at hvert barn måtte møtes og behandles forskjellig, fordi alle barn er ulike. Han var elska av sine elever, av foreldre og foresatte, av menighetene i Holt og Tvedestrand og av kolleger over hele landet. Derfor fikk han også hederstittelen "Skolemesternes konge". Det skal ha skjedd på et nordisk skolelærermøte, og av kongen sjøl, Oscar II. I 1877 fikk han Borgerdådsmedaljen og i 1897 St. Olav for sin innsats for og i norsk skole.

Han opplevde også personlige tragedier. Ekteparet Feragen fikk over en periode på 22 år seks barn, tre gutter og tre jenter. De tre jentene døde alle uten etterkommere, ei av sjukdom 21 år gammel, den yngste drukna da hun var 26. Kona Elisabeth blei bare 60 år. Men de tre guttene, eldstemann Andreas, Axel i midten – som emigrerte til Amerika – og yngstesønnen Henrik Martin stifta alle familie og fikk mange barn. I dag er det ei stor slekt etter Andreas og Elisabeth Feragen i Norge og i USA.

Den 1. januar 1912 tok den 93-årige kirkesangeren avskjed med Holt menighet. Ingen i kirka var uberørt da Feragen stod fram i kordøra for siste gang, slik han hadde gjort så lenge folk kunne huske. Han holdt en tale og sa at han var blitt så glad i bygda og folket der, derfor ville han takke Gud for at han også der fikk ende sine dager.

Den 16. mai, på sjølveste Kristi himmelfartsdag og mens kirkeklokkene kalte menigheten til kirka, døde Andreas Feragen i degneboligen, der han hadde bodd helt siden han og Elisabeth som nygifte flytta inn i juli 1846. Her i kirka fikk menigheten budskapet fra prekestolen like etter. For alle i Holt og utover landet som kjente og var glad i den gamle kirkesangeren, var det sterkt og symboltungt at han døde nettopp på Kristi himmelfartsdag. Avisene både lokalt og i hovedstaden brakte fyldige nekrologer, skolebladene satte Feragens bilde for forsida av neste nummer. Alle leserne forstod straks hva det betydde: At skolens fremste mann i landet var gått ut av tida.  I skolebladene stod det at  arven etter han var så stor at navnet Feragen aldri ville bli glemt.

Men gjennom åra legges det ofte et glemselens slør over mange av tidligere tiders bragder og prestasjoner. Slik har det også gått med Feragen og hans innsats. Det er få utover en liten kjerne som kjenner til alt han gjorde for norsk skole og alt han betydde for generasjoner av lærere på 1800-tallet. I år gjøres det mye for at det Andreas Feragen stod for og betydde igjen skal bli kjent og anerkjent. Jubileumsarrangementet i Tvedestrand og Holt 21.-22. juli er et ledd i dette, og undertegnede har akkurat gitt ut en biografi på Novus forlag om han. Mye av det som Feragen stod for, er selvsagt i dagens skole, men fortsatt diskuteres problemstillinger han reiste om bruk av karakterer og lekser, om ansvar for egen læring, om de praktiske fags plass i skolen. Å få fram Feragens tanker og ideer her vil være den beste måten å hedre hans minne på. Andreas Feragen er fortsatt aktuell og har sitt å si når det gjelder innholdet i og utviklinga av norsk skole.

Ernst Håkon Jahr

Professor, dr. philos., Universitetet i Agder