Usman Rana

Lege og forfatter
28

Tysklands tap

Özil-saken truer identitetsbyggingen til unge muslimer i Europa

Publisert: 30. jul 2018

De som mener at Arsenal-stjernen Mesut Özils exit fra det tyske landslaget er langt verre enn Tysklands forsmedelige innsats i årets fotballverdensmesterskap, er meget presise.

På mange måter er det ikke overraskende at den teknisk begavede sentrale midtbanespilleren til Arsenal gir seg på det tyske landslaget. Å bli tildelt rollen som syndebukk etter den tyske VM-skandalen føles nok blodig urettferdig etter å ha spilt 92 kamper for Die Mannshcaft, notert seg for 23 mål mens han innehar tysk rekord for antall assister (40). For ikke å glemme at han var uvurderlig som playmaker da tyskerne vant VM fire år siden.

Under årets VM var han på ingen måter svakere enn sine medspillere, mange – som Thomas Muller – var utvilsomt langt dårligere enn Özil. Fotballstatistikere har derimot fått frem at under Tysklands avgjørende tap for Sør-Korea hadde Özil syv nøkkelpasninger, mer enn noen andre spillere klarte i løpet av en kamp under hele VM. I lys av dette fremstår det som troverdig når Özil skriver i sitt lange avskjedsbrev forrige uke at han får skylden for det kollektive tyske VM-nederlaget fordi han har tyrkisk og muslimsk bakgrunn, og fordi han lot seg avbilde med den tyrkiske presidenten Recep Erdogan i forkant av VM i forbindelse med et veldedighetsarrangement.

Bildet skapte mye oppstyr, men som Özil påpeker selv ble det intet lignende ramaskrik da den tyske fotballegenden Lothar Mattheus ble avbildet med Vladimir Putin under VM. Mens Mattheus fortsatt blir ansett som en lojal tysker, har tyske medier og noen politikere tatt Erdogan-bildet til inntekt for at Özil ikke er en ekte tysker, og da en spiller det er lett å plassere skylden på i motgang som den de opplever nå.

Özils grunn for avgangen fra det tyske landslaget er et alvorlig tilbakeslag for integrering av minoritetsungdommer i Vest-Europa, og overgår dermed tyskernes tidlige VM-exit. Han skriver at «jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper». Dette er en følelse som er utbredt blant mange unge med minoritetsbakgrunn. Da jeg var yngre så jeg denne tendensen i omtalen av gjengmedlemmer i Oslo, i avisene ble de gjerne omtalt som medlemmer av pakistanske gjenger og deres etniske bakgrunn ble alltid presisert. Derimot, om en med innvandrerbakgrunn gjorde noe storsamfunnet likte godt, var man kort og godt bare norsk og nordmann.

For unge europeiske muslimer har kulturpersonligheter og fotballspillere som Özil, som er åpen om sin islamske tro, vært sentrale i identitetsbyggingen; at det er mulig å være både praktiserende muslim og fullverdig europeer samtidig. Ofte har muslimer innenfor idrett og kulturliv langt større potensial til å påvirke unge muslimer enn eksempelvis teologer.

Ideen om vestlig islam kan ikke bare reduseres til teologi, men handler om å skape en dypere og helhetlig kultur som også omfatter idrett, kunst og kultur. Det var derfor jeg i boken min Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig intervjuet Omar Elabdellaoui, Olympiakos-proffen og den faste høyrebacken på det norske fotballandslaget. Han har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt, også på landslagsturer. Han fortalte meg hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark.

Slike forbilder som er med på å gi røtter til en vestlig-islamsk kultur finnes ikke bare innen idrett, men også artister som norske Magdi i Karpe Diem og Isam Bachiri i danske Outlandish er sentrale i denne sammenhengen.

Det Özil har opplevd de siste månedene er et alvorlig skudd for baugen for denne identitetsbyggingen, og sender et dårlig signal til unge muslimer som vil kombinere sin religiøse bakgrunn og europeiske identitet.

Trykket i Vårt Land 30. juli 2018 i spalten Fra sidelinjen. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

210 innlegg  1811 kommentarer

Frihet, toleranse og respekt fungerer først i fordrende gjensidighet

Publisert rundt 2 år siden

Takk for et godt innlegg. Selvsagt finnes det muslimer som både er og faktisk positivt ønsker å bli integrert. Eksemplene på dette er da virkelig også flere: Heldigvis erfarer vi en rekke muslimske innvandrere som absolutt vil integreres og opplever seg helt legitimt som gode nordmenn; de er da også godt representert i alle deler av samfunnet langt mer enn tidligere. Det bør dog sies noe mer om hele den dynamiske forstsåelseshorisonten som finnes her; et skue som også inneholder mørkere deler. Det finnes jo også eksempler på noen som ikke ønsker full-integrering i spesiell grad? Det er dette siste som skurrer og skaper uro hos noen og de vil så gripe fatt i dette i samfunnsdebatten fordi det har med samfunnets iboende verdier å gjøre. Slik de opplever det. Nettopp fordi det handler om en positiv og konstruktiv integrasjon som først kan fullføres om innvandreren vil det selv. 

Vi vet alle at det finnes vanskeligheter og utfordringer for innvandrerne her. Men mange viser at man kan overvinne dette ledd for ledd, og vokser så på det. Det samme gjør så alle vi andre som ser at det faktisk fungerer helt fint. Slik motbeviser innvandrerne i samme sveip de militante innvandrermotstandernes svart/hvitt-argumentasjon og slagord: Virkeligheten er nemlig også her den øverste dommer. 

Mange vil dog ha en debatt og belysning av alle sider av innvandringen. Hvilket er et berettiget ønske i ethvert demokrati. Men helst uten å bli stemplet og demonisert. Om vi f.eks. leser Amal Adens innlegg, så er eksemplene på uvilje og motstand mot integrering blant muslimer flere. Hun har sågar i etterkant mottatt hets og drapstrusler etter sine innlegg hvor hun bl.a. påpeker en viss forakt og sågar hat mot det norske samfunnet fra innvandrerhold. Hvis dette medfører riktighet, så bør det vel frem i lyset uansett hvor ubehagelig det er? Å fortie det som er ubehagelig hjelper i hvert fall ikke. Da heller man mer bensin på ekstremistenes bål. 

Amal Aden hevder i flere av sine innlegg at for noen muslimer så står islam i veien for å arbeide og integrere seg helt i det øvrige norske samfunnet. Hun hevder at noen kvinner nektes av sine menn å komme ut i arbeidslivet i det hele tatt. Noen kan ikke arbeide på steder hvor det serveres svin og alkohol, og svaksynte og blinde nordmenn har blitt nektet å ta med blindehunden inn i taxien av den muslimske sjåføren. I siste tilfelle må det vel kunne finnes tilgjengelige alternativer om holdningene skal aksepteres? Noen ting kan løses med ganske enkle grep.

Amal Aden er for øvrig lesbisk og forteller om hvordan homoseksuelle hetses og undertrykkes i innvandrermiljøer. Også Yezen Al-Obaide melder om tilsvarende. Noen unge muslimske kvinner erfarer videre sterk sosial kontroll hvor taxisjåfører overvåker dem på vegne av familie og miljø når de er på byen.  

I det som finnes av innvandringsdebatt, så ser man ofte en polarisering: Begge sider forsterker hverandres kategoriske posisjoner hvor tunnelsynet forsterkes gjensidig. Det er egentlig sjelden en reell debatt. Om man kunne forlate de subtile sosialdiagnosene, mistenkeliggjøring og stråmannsretorikk - og heller begynne med aktiv lytting og rasjonell argumentasjon, så ville sannsynligvis noe kunne vinnes? For temaet er viktig.

Det er vesentlig at også innvandreren og muslimen blir invitert og deltar i debatten: En diskusjon som handler om noen som ikke får delta i den er selvsagt ingen legitim debatt.

Det er ikke plagsomt mange som pompøst hevder at de vil forsvare «det rene og norske»  selv om de få som finnes med et slikt spesielt budskap desto mer er tydelige og høylydte. Andre kan dog legitimt være engstelige og urolige for at de demokratiske verdier, friheter og plikter som er vunnet frem her, som vi alle er kjent med og tar for gitt, står under et visst press? Man vil derfor melde denne uroen i diskursen, helst uten å bli slått i hardtkorn med rasister o.l. Man vil gjerne nettopp som samfunnsdeltager benytte ytringsfriheten og retten til så å bestemt vektlegge at en rekke hevdvunne verdier som f.eks. likhet mellom kjønnene, ytringsfrihet, toleranse, trosfrihet, dvs demokratiet slik det er vunnet frem i dag, alltid skal være det grunnleggende. Unntak her aksepteres ikke. Samt f.eks. melde motstand mot omskjæring og tvangsgifting. Noen er også engstelige for at problemer med gjengkriminalitet i sentrum og drabantbyene, samt annet destruktivt, øker. Noen mener å kunne påvise at slike problemer som her er nevnt faktisk også har økt i takt med øket innvandring fra andre kulturer. Stemmer dette? Hvis ikke, så er det vel en enkel sak å vise at bekymringene er ubegrunnede. Men stemmer det, så er det legitimt å bemerke det problematiske, og dermed få kunne analysere og karlegge problemene adekvat for å sette i gang reelle prosesser for å dempe det?

Nå er det intet poeng for så svært mange å påpeke at de nevnte goder og verdimessige ovenfor spesielt er norske verdier, men at det er dette man allerede har vunnet frem her hos oss, og derfor vil beholde, forsvare og styrke. Noen har altså en frykt for at disse verdiene kan rammes proporsjonalt med økningen i kulturelle forskjeller som følges av innvandring fra andre kulturer. At andre mener slik bekymring er dumheter, at det skyldes fremmedfrykt, uvitenhet og er ubegrunnet engstelighet betyr lite her. Man får så heller rolig grundig påvise at det nevnte ikke har reelle røtter i virkeligheten. 

Det bør være tillatt å være bekymret og mene at grunnleggende verdier er under press. På samme måte som det er vel så tillatt å påvise at disse meningene er uriktige, og begrunne dette. Så kan man kanskje  begynne her og se etter om de ene eller andre påstander og henvisninger faktisk er legitime og derfor både er relevante og saklige - selv om de er ubehagelige? Men da må det jo være rom for slike ytringer og meningsbrytninger, fremfor å bli avvist: Fordi motparten tydelig nok forut for analyse og argumentasjon hevder å vite hva den andre egentlig mener og slik mener å ha full innsikt i den andres motiver. 

Data som fremlegges gjensidig kan være reelle, men så vektlegger man disse like vel forskjellig i debatten. Dette er uansett demokrati i praksis: Det er nettopp her utgangspunktet for en sunn debatt starter: Nemlig gjennom respekt, aktiv lytting og det å møte den andre der hun og han faktisk er. Noe som alle vil vinne på. Man kan selvsagt både sosialt og kulturelt vinne på innvandring, og dette er et legitimt argument som naturligvis bør komme frem og begrunnes. Poenget er at først en sunn og grundig debatt kan få frem alle relevante data: Men da kan ikke den ene parten på forhånd ensidig og suverent avgjøre hva som faller inn under hva som skal anses som relevant eller ikke for alle deltagende. Folk flest ser faktisk at det finnes gode argumenter på begge sider i innvandringsdebatten.

Det multikulturelle samfunnet er et gode om det fungerer på sitt beste og slik er det stimulerende og bekreftende for alle. Men dette bygger på viktige premisser og har virkelig vesentlige og utfordrende forutsetninger: Nemlig at nettopp ALLE deltagende strekker seg etter de verdier som forutsetter og fremmer dette ønskede samfunnet. Det nytter f.eks. lite å argumentere for det norske samfunnets iboende demokratiske verdier og potensialer, samt våre alles forpliktelser her, når like vel ikke alle miljøer deler verdiene, eller ser fordeler og goder i dem? Det man krever av "oss" må man samtidig kreve av "dem", og vice versa. Dvs også den og de som kommer hit må akseptere og vite at dette vi står for både er reelle idealer, verdier og målsettinger her. 

Vi er dog alle preget av habitus og bias; hvilket ikke sjelden blir den største motstanderen å møte. Men det samme gjelder også de som kommer fra monoreligiøse og ensrettede samfunn. Samfunn hvor mulitkulturalisme, demokrati, toleranse, kjønns- og seksualitetsforståelse, ytringsfrihet samt respektfullt fellesskap med andre religioner og livssyn er noe fremmed og langt på vei nytt. Og dermed hinsides en helt naturlig forståelse av religion, stat og mellommenneskelig kultur man tidligere i sitt hjemland har tatt for gitt. Eks.: Iboende sympatier og antipatier mot andre blir med på lasset og lever i beste velgående også i det nye hjemlandet. Den enkelte er i samfunnet… og samfunnet vi vokser opp med er i oss. 

Å som innvandrer og «kulturfremmed» bejae de friheter, verdier og imperativer som forlanges i en helt ny og annen kultur kan altså være en oppgave over ævne for enkelte. Noen får visse og større utfordringer gjennom det å ta til seg det multikulturelle p.d.e.s og «de vestlige/norske verdiene» på den andre. Man ser heller ikke bare goder i det norske demokratiet; friheten og individualismen ser mer ut til å bryte ned vesentlige verdier enn forsvare dem. Internaliseringen og bearbeidelsen av de nye verdiene, multikulturelle forutsetninger og fordringer blir altså desto større og vanskeligere for den som kommer fra en helt annen kultur og religion: Slike betingelser, habitus og bias endres ikke over natten. Og spesielt ikke om man søker og forsterker velkjente monokulturelle verdier i egne skjermede miljøer i det nye landet. Noe som i og for seg er forståelig i møte med alt det nye og ukjente. Men igjen: Det nytter ikke all verden å kreve de verdier, toleranse, respekt og goder som ligger i forutsetningene her hos oss: Om ikke også de som kommer er villige til å gå i takt med samme fordringer? Krav må rettes til alle. Rettes det hovedsaklig til den ene parten, så får det heller ingen legitim appell hos den andre.

Man ser dessverre at de innvandrere som ikke vil tilpasse seg og akseptere våre verdier kan bli en belastning for samfunnet. Ikke minst ødelegger de for alle de innvandrere som virkelig ønsker å bli integrert og delta under de samme forpliktelser og med samme friheter som alle andre nordmenn. Vi ser at det er ganske så uproblematisk for noen å praktisere sin muslimske tro og ellers bejae de verdier som resten av det norske samfunnet kjennetegnes av. Det finnes for all del muslimer som absolutt støtter sitt nye hjemland vel så godt som alle oss andre. Hverken disse, eller de tidligere nevnte som kontrasterer seg så sterkt til det norske samfunnet, representerer dog alle sammen. Men dessverre blir det lett slik at de som skiller seg mest ut også blir stående som eksempler og representative for alle i samme gruppe. Gjengkriminalitet, en rekke voldshendelser, attentater -og terror ellers- bidrar i hvert fall ikke til oppløsning av denne destruktive polariseringen, eller til demping av en viss engstelighet hos noen nordmenn. 

Som nevnt tidligere i annet innlegg: Det må reelle debatter til. Også om unehagelige forhold. Det vi dog kan kreve av enhver debatt er at det benyttes rasjonelle argumenter; som møtes med gode begrunnede motargumenter. Dvs at kommentatorer, skribenter og politikerne benytter fornuftig argumentasjon for å vise at deres virkelighetsbeskrivelser og forslag pr i dag er de mest riktige. Vi trenger altså en bred presentasjon av argumenter fra alle sider, pro og contra; og ikke minst ro over deltagerne. Men da må man også slippe alle til; helst uten å demonisere den man er uenig med som faktisk forsøker å argumentere. Skjer ikke dette, så tier ikke vedkommende og føyer seg. Men skriker desto høyere og i verste fall trekkes mot mer ekstreme miljøer. Slik blir ekstremismen en selvoppfyllende profeti. 

En åpen debatt er selvsagt viktig fordi vi alle så kan vurdere hvem vi synes har mest rett med  hensyn til politiske saker og problemer; og hva som egentlig burde gjøres. Ut fra dette kan vi velgere så vurdere hvilken politikk som vi mener best tjener de verdier vi vil vektlegge. Den offentlige debatten skal altså benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes.

Uansett er det dessverre de mest grelle meninger og hendelser som blir sett som representantive for motpartens meningsbank. Her har for øvrig mediene også et informasjons- og formidlingsansvar; som de sjelden griper. Dessverre fortsetter som oftest heller en endeløse sirkel av tomheter, polarisering og lite nytt: Man bekrefter gjensidige stereotypier og skyttergravsholdningene.

De fleste ser dog at det er sanne og plausible argumenter på begge sider i denne dessverre alt for polariserte debatten. Langt de fleste i landet er sågar mer nyanserte enn det noen kommentatorer i den offentlige debatten virker å være. Men polariseringen skyldes ikke bare antagonistene, men også mediene som ynder å konsentrere seg om det grelle og normbrytende. 

Det må dessverre fastslås at vi velgere ikke så plagsomt ofte får det vi trenger i enhver debatt. Og bestemt ikke i innvandringsdebatten. Vi ender dessverre ikke sjeldent med retoriske grep, bruk av stråmenn, latterliggjøring og diskvalifisering av den andre. Vi velgere skal visst ledes til å akseptere holdninger, sympatier og antipatier fremfor at det argumenteres for hva dette bygger på. Performance, spisse oneliners og smarte retoriske triks tjener absolutt ingen. Vi ender altså som nevnt flere ganger med skyttergravsretorikk. polariseringer og spill.

Vi trenger en seriøs og grundig debatt også om innvandring, andre kulturer og deres forutsetninger og ikke minst at de og vi alle deltar selv. Men da må man jo også vise den respekt man selv krever, komme seg ut i åpent lende og så våge å ta debatten.

Usman Rana er for all del en av dem vi aktivt bør lytte til. Balnt flere. Men også f.eks. Amal Aden har sin berettigede og legitime plass på arenaen om det skal bli en reell diskurs. Slik fungerer demokratiet. 

 

2 liker  
Kommentar #2

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Vikarierende?

Publisert rundt 2 år siden

Dette er ikke ment som et retorisk skudd fra hofta. Men saklig og seriøst; det som virkelig truer identitetsbyggingen til unge muslimer i Europa er vel i langt større grad en negativ kulturell balast fra egne eller foreldrenes hjemland? Undertrykking av jenter og kvinner, sønner som det ikke blir stilt krav til og som blir lært opp til å "passe på" deres jentesøsken, moralpoliti, imamer som forkynner at de som bor i det landet de er kommet til er vantro og at mye er haram, gettofisering og lovløshet.

Özil-saken framstår slik som en vikarierende forklaring og som gjør at muslimene kan peke på samfunnet og slik nok en gang unnlate å peke på seg selv – og å stille krav til seg selv.

4 liker  
Kommentar #3

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Bra, men

Publisert rundt 2 år siden
Usman Rana. Gå til den siterte teksten.
Ideen om vestlig islam kan ikke bare reduseres til teologi, men handler om å skape en dypere og helhetlig kultur som også omfatter idrett, kunst og kultur. Det var derfor jeg i boken min Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig intervjuet Omar Elabdellaoui, Olympiakos-proffen og den faste høyrebacken på det norske fotballandslaget. Han har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt, også på landslagsturer. Han fortalte meg hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark.

Romerikes Blad

https://www.rb.no/sport/nyheter/strommen-if/han-er-sa-glad-i-fotballen/s/5-43-344971

«Shamira Mahamed mener det strider mot hennes muslimske tro å selge lodd. Det førte til at hennes ti år gamle sønn verken fikk trene- eller spille kamper med laget sitt i Strømmen IF.»

Det var nå en gutt, og vi har mulighet til å gi fritak for slikt om det ikke blir for omfattende.

Men hva med de muslimske jentene? Hvem/hva hindrer så ikke dem fra å kunne komme på det norske kvinnelandslaget i fotball? Skal de, og til og med  mot sin vilje, måtte leve blant oss med religiøse undertrykking og sitt handicap - også i så måte? 

2 liker  
Kommentar #4

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Tillegg

Publisert rundt 2 år siden

Da jeg prøvde om linken virket, ble jeg sittende å se på denne muslimske damen. Jeg ser bare sørgmodighet og godhet i øyne hennes, og følte meg glad i henne. Og jeg sopes av mange bare inn i en sekk med "muslimhatere", du gode gud hadde jeg nesten sagt.

1 liker  

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere