Naturens lov: Egeninteresse, rovdyr, gudløshet

Vi vet at mennesket har utviklet seg fra dyrene og har mange fellestrekk, blant annet selvoppholdelsesdriften. I dyreverdenen er det den sterkestes rett som gjelder, eller, mer presist, den mest tilpasningsdyktiges rett. Sosialdarwinismen er, ut fra et ateistisk utgangspunkt, mye mer relevant enn livssynshumanismen i forståelsen av mennesket som dyr. Livssynshumanismen med dens tro på fornuft og menneskets iboende godhet og fobien mot å se menneskets iboende potensialitet til jævelskap, er et livssyn som de beste skjønnlitterære forfatterne vil ha avslørt, rundt side 9.

I et univers uten moralske lover og uten en kjærlighetens respons, er mennesket overlatt til egosentrert omgang med naturen. «Min neste, hvis det er til mitt eget beste.» Mennesket har, i noe avdempet form, alltid prioritert egen familie og egen klan, ut fra egeninteressen. Men i utviklingen som skjedde, påskyndet gjennom religionenes virtuelle virkelighetsframstilling, har mennesket i løpet av de siste 50 000 årene eller så, i stor grad videreutviklet seg ved hjelp av ritenes symbolske kraft.

Hvis nå ritualene i virkeligheten ikke har noen kilde eller noen representasjon, men kun vært krykker i møte med fiender og overveldende naturkrefter, er det jo vanskelig å forklare utviklingen som annet enn en irreell utvikling. Med andre ord, utviklingen er påskyndet gjennom en illusjon.

Hvis dagens mennesker oppfatter virkeligheten som tilfeldig, og kjærlighetens kilde som grunnet i selvinteresse, er det mest naturlige livssynet nettopp den sterkestes rett. Det å ta den svakes parti, det å ta seg av andre utenfor sin egen klan eller familie, er jo ikke å følge den ville naturens røst. Det naturlige er jo søken etter egne fordeler. Egeninteresse er den naturlige religion, og man lurer på hvorfor så få innrømmer at de tilhører den? For er det ikke den man egentlig tror på?

Borgerligheten inntar her et slags mellomstandpunkt; man skal bry seg om alle mennesker, men i virkeligheten er det bare ens egne som virkelig betyr noe – spesielt når det drar seg til.

Uten en tro på at det fins en kjærlighetens kilde, en kraft i universet med moral, med nestekjærlighet, en kraft hvor selve kilden er nestekjærlighet, vil jo det mest naturlige være å velge et livssyn skreddersydd for egeninteressen. At det ikke er slik i vårt samfunn, er kristendommens skyld. Jeg er i grunnen gla for at ikke-troende naturalister ikke drar den hele konsekvensen av sin tro på naturens stumme stemme. Det skyldes jo egentlig at folk er skapkristne, de tror ikke, men de er gjennomsyret av dens etikk. Ateister, ja, også troende kan saktens glede seg over at religionen spiller en stadig mindre autoritær rolle i samfunnet, men man kan med fordel reflektere over hvilke prinsipielle konsekvenser et virkelig gudløst samfunn vil kunne få.