Roger Jensen

11    1

Problematiske fortellinger om fortiden i Vårt Lands sommerserie

Vårt Land skal ha ros for å sette fokus på norske steinkirker fra middelalderen i sommer. I saken om Nes gamle kyrkje den 23.7, byr imidlertid Olav Egil Aunes fremstilling av reformasjonens konsekvenser for norsk middelaldersk kirkekunst på utfordringer, når gjelder den konkrete kirken og på et mer generelt nivå: Han gir inntrykk av at kalkmaleriene i Nes ble fjernet som følge av reformasjonen, og at den lutherske reformasjonen var billedfiendtlig. Begge deler er feil.

Publisert: 28. jul 2018 / 971 visninger.
Av Roger Jensen (dr.theol.), daglig leder for Pilegrimssenter Oslo/pilegrimsprest i Oslo bispedømme og Birgitte Lerheim (PhD), førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, ansvarlige for kurset Kristendommens historie i trosopplæringen ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

 

Ikke overmalt på grunn av reformasjonen


De middelalderske kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje ble oppdaget i 1925 og avdekket av konservator Gerhard Gotaas fra 1935. De hadde ikke vært skjult så lenge som Aune gir inntrykk av, og trolig heller ikke av billedfiendtlige grunner. For også etter reformasjonen fortsatte man å lage kalkmalerier! Sulsted og Sejerø kirker i Danmark og Dale kyrkje i Luster fikk for eksempel frodige bibelske motiver etter at reformasjonen var innført, det samme gjelder Gamle Moster kirke.
 
Forskningen er i stor grad enig om at billedprogrammet i de etterreformatoriske kalkmaleriene skiller seg lite fra middelalderens. Siden middelaldermotivene i Nes viser fortellinger om apostlene Peter og Paulus, samt Kristus og Maria, er det vanskelig å se for seg at årsaken til hvitkalkingen var teologisk i betydningen antikatolsk begrunnet. Så sent som i perioden 1706 – 1709 ble deler av de middelalderske kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje overmalt med nye malerier, av Lauritz Pettersen. Hvorfor dette skjedde kan vi bare spekulere i. Både Nes og nabokirken Sauherad ble omfattende oppusset på den tiden.
 
Men heller ikke Pettersens malerier fikk stå. Da kalkmalerier gikk av mote fram mot 1700-tallet begynte man, kanskje i tråd med klassisismens og senere nyklassisismens idealer, å kalke kirkene: Det skulle være hvitt og renlinjet, også i Guds hus. Dette rammet både eldre og nyere kalkmalerier. Bildene i Nes gamle kyrkje ble ikke overkalket før under en reparasjon i 1830. De fleste av Pettersens malerier ble så fjernet ved de to restaureringene på 1900-tallet, til fordel for middelaldermotivene.


Bilder – ”djevelens verk”?


Regnet så den lutherske reformasjonen bilder som ”djevelens verk” som ”paven i Roma hadde spredd rundt i norske bygder”, slik Aune påstår? Nei. Den lutherske reformasjonen var ikke mot bruk av bilder, til forskjell fra den reformerte retningen: Mens Luther sitter i skjul på Wartburg i 1521-22, utvikler hans professorkollega Karlstadt en billedfiendtlig teologi, og billedstormene starter. – Luther lykkes i å stanse ødeleggelsene i Wittenbergs under en hemmelig reise til byen i 1522.
 
Lutherdommen ønsket å bevare den kirkelige middelalderkunsten på protestantisk område, viser Thomas Kaufmann, kirkehistoriker i Göttingen og æresdoktor både ved MF og TF. Et eksempel på dette kan vi i dag oppleve i en av Bayerns viktigste og eldste evangeliske kirker, Sankt Lorenz i Nürnberg. Her henger den førreformatoriske skulpturen ”Engelsgruß” (Engelens hilsen) av Veit Stoß, en rosenkrans i nesten 4 meters høyde, med engelen og Maria i midten. Kirken har også en rekke andre førreformatoriske innslag, som alterskap og helgenbilder.

Engelsgruß 

(“Engelsgruß” av Veit Stoß, foto: Andreas Praefcke, Public Domain. )

Kaufmann har vist hvordan lutherdommen gjennom 1500-tallet både forsvarte og anbefalte bruk av bilder og skulpturer. Mengden førreformatorisk kirkekunst var betydelig i lutherske kirker helt frem til det 17. århundre. Men både herjingene under 30-årskrigen, samt tyverier, brann, nye kunstneriske idealer, rasjonalismens nøkternhet, og konfesjonelle stridigheter på 1800-tallet førte til at antall bevarte verker sank radikalt.
 
I Norge ble mye av den fremste kirkekunsten sendt til kongen i København og etterhvert til norske museer. I flere norske middelalderkirker har verkene fått stå. En gruppe prester i Norge var imidlertid påvirket av professor Niels Hemmingsen i København (han ble avsatt i 1579 nettopp fordi han var mer reformert enn luthersk), og vedtok på en synode i Bergen i 1589 å anbefale katekismetavler i stedet for billed- eller skulpturtavler ved alteret. Dette ble bare i noen grad gjennomført, i hovedsak på Vestlandet.
 
For Luther hører imidlertid bilder og skulpturer hjemme i kirkene! Striden stod ikke om deres plass her, men om hvordan de skulle forstås og brukes. Problemet handlet for Luther om at mennesker satte sin lit til gjenstandene i seg selv og ikke til Gud. Han avviste samtidens praksis hvor man trodde at Gud hjelper og velsigner mennesker som følge av at de ærer og tilber bilder eller relikvier. Slik ble bildene avguder, mente Luther. Bibelmotiver på kirkeveggene forstod Luther, med tradisjonen, som legfolkets bibel (”ein leyen Bibel”). Kunsten skulle peke på hva Luther kalte Ordet, dvs. Guds tiltale til mennesket‚ og gjøre denne tiltale synlig og konkret, og slik skape hellige stunder og hellige steder.


Hvordan fortelle historier om kirker?


Aunes formidling er preget av det James Wertsch kaller kollektivt minne, som kjennetegnes av at man nedtoner uklarheter og ambivalens til fordel for entydige helt og skurk-narrativer. Minnesmerker fra fortiden blir da templer for heltefortellinger, og kompleksiteten i fortidens hendelser overses. For Aune blir historien om avdekkingen av kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje en anti-luthersk triumffortelling og med dette uttrykk for en type konfesjonalisme som bør tilhøre fortiden. Men det finnes alternativer: Med det Wertsch kaller den historiske stemme foreslår vi at vi heller ser minnesmerkene som foraer hvor uenighet, endring, kontroverser og kompleksitet får plass i den historiske fortolkningen og formidlingen.
 
Forskningen viser at Aunes utsagn om billedfjerning i ”totalitær reformatorisk stil” ikke holder mål, verken for Nes gamle kyrkje konkret eller for den lutherske reformasjonen generelt. Nes gamle kyrkje er uhyre interessant, ikke bare på grunn av de eldste kalkmaleriene, men på grunn av alle de avtrykk av menneskers gudstro og fromhetsliv som her over tid kan spores, både fysisk og idémessig.

Det kan vi lære mye av.

Trykket i Vårt Land 27.07.2018

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
8 minutter siden / 1067 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Opprop til dugnad
13 minutter siden / 3010 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
16 minutter siden / 1067 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
24 minutter siden / 1067 visninger
Anders Møller-Stray kommenterte på
Tjene Gud og mammon
31 minutter siden / 2764 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Skinne klart
40 minutter siden / 818 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
rundt 1 time siden / 365 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 1 time siden / 1812 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1067 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 1067 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 3010 visninger
Per Erik Karlsson Brodal kommenterte på
Tjene Gud og mammon
rundt 2 timer siden / 2764 visninger
Les flere