Supermann

Først kommer de teknologiske nyvinningene. Deretter oppdager vi hvilke etiske problemstillinger de reiser. Myndighetene begynner å vurdere reguleringer av bruken. Men da er det ofte for sent. Teknologien er tatt i bruk og de synlige fordelene oppveier de mulige framtidige skyggesidene, og mange er blitt avhengige av den eller har store økonomiske interesser i at den ikke begrenses.

Denne fortellingen har gjentatt seg gang etter­ gang de siste hundreårene. De siste tiårene er det særlig innen biologisk og medisinsk forskning de store forandringene har skjedd. De griper ofte dypt inn i hva det vil si å være et menneske.

Et av de store framskrittene er utviklingen av kunstige organer til erstatning for de som blir syke eller skadet. Her er det skapt muligheter for gode liv for mennesker som ellers ville vært dømt til å dø eller å leve et liv med smerte eller store begrensninger i utfoldelsesmulighetene. Det er all grunn til å glede seg over hva som her er utrettet.

Men etter hvert som vi er blitt stadig dyktigere til å gi menneskekroppen kunstige deler, åpner det seg også muligheter for ikke bare å avhjelpe sykdom og skader, men også å forbedre den normale kroppen vi har fått utlevert. De militære har for lengst begynt å sysle med supersoldater med bedre syn, hurtighet, bevegelighet og evne til raske beslutninger­. Andre ser for seg hvordan vi kan forlenge livet til tilnærmet udødelighet. Eller man utvikler­ maskiner som får stadig mer menneskelige egenskaper.

Hvor mye teknologi kan vi tilføre menneske- kroppen uten at den blir en maskin? Hvor går skillet mellom menneske og maskin? Når oppstår menneskeverdet? Må vi sette noen grenser for hvor langt vi er villige til å gå i å oppheve skillet? Disse spørsmålene reises nå i litteratur og film. Kanskje er det bare der man kan utforske mulighetene og farene på en forståelig måte? Likevel må debatten også nå politikere og myndigheter.

Et perspektiv som ofte blir borte, er hvor ressurskrevende disse nye teknologiene er. Det er stor fare for at skillet mellom de få som har tilgang til dem og de mange som ikke får muligheten, vil øke. Det er påtagelig mye lettere å få midler til slikt enn til å forske på de sykdommene som rammer de mange og fattigere.

Trykket i Vårt Land 28. juli 2018.