Jeg er glad jeg ikke skal preke over tekstene til Olsok kommende søndag. De egner seg dårlig til å si noe meningsfullt om dagen. Tekstene er formet i en annen sammenheng og handler om noe helt annet enn helgenkongens kristningsverk.
Olav Haraldsson.
I stedet for å tilpasse tekstene med en kreativ bokføring, ville jeg ha latt Olav Haraldsson selv innta scenen og samtidig trukket frem en tekst man tidligere brukte på Olavsdagen, nemlig Salme 33. Der finner man en formulering som treffer selve sentrum i Olavs-historien, og som burde stå på alle avisers førsteside som en advarsel til verdens ledere: «Stor makt gir ingen konge seier. / Stor styrke redder ingen mann i krig.»
For det var ikke krigen og slaget som gjorde at Olav til slutt seiret, men den prosessen som fulgte og som førte til at bildet av vikingkongen Olav bleknet og en annen Olav trådte frem, som ble Guds redskap og derfor ble helgen.
Man behøver ikke å være historiker eller litteraturviter for å se spenningen og motsetningene i vikingkongens rolle som helgen og kristningskonge. De som har fulgt med i den årlige debatten om Olavsspelet på Stiklestad i ulike variasjoner, vil være kjent med uenigheten om Olavs mulige skifte av sinn. Selv har jeg mest glede av en historisk parallell og to ulike litterære glimt som gir hint om hvordan Olav på tross av sitt vikingsinn ble en hellig mann.
Hva er en helgen?
For å forstå Olavs rolle er det viktig å presisere hva en helgen er i kirkelig tradisjon. En helgen er ikke et menneske med plettfri moral og rent rulleblad, men menn og kvinner som på særlige måter ble kanaler for Guds nåde. Det er mange helgener i kirkelig tradisjon som slett ikke levde noe hellig liv, men de ble betraktet som hellige fordi de ble redskaper for Guds vei til mennesker. De ble så å si helliget til en spesiell gjerning.
En nærliggende parallell til de norske kristningskongene var Fyrst Vladimir av Kiev og hans sønn Jaroslav som hadde nære slektsbånd til de norske kongene. I år 988 hadde Vladimir, etter en ganske omstendelig prosess, bestemt at Russland skulle kristnes, og han regnes derfor som en stor helgen.
Men også han hadde en barbarisk fortid som kriger og erobrer. Han hadde avvist islam fordi hans utsendinger ikke hadde funnet glede blant dem, bare sorg og stank, i tillegg til at deres religion ikke var ønskverdig på grunn dens forbud mot alkoholholdige drikker og svinekjøtt. «Drikking var russernes glede,» mente Vladimir. Muslimene hadde i tillegg lovet ham mange kvinner i paradis, men det var ikke noe for fyrst Vladimir som selv hadde mange koner og 800 konkubiner.
Vladimirs og andres hellighet berodde ikke på en mer eller mindre uplettet livsførsel, men på det faktum eller den overbevisningen at de ble redskaper for Guds virksomhet og nåde.
Det gamle og det nye.
Store deler av sagaen om Olav den hellige er en orgie i vold og overgrep, hevn og hat og erobringer, særlig i hans yngre år. Hans møte med kristendommen hadde nok skapt forandringer, men han stod på grensen mellom det gamle og det nye. Han hadde prester og biskoper i sitt følge da han ankom til Selje fra vest og første gang forsøkte seg som kristningskonge, men det var våpnene som talte. Da måtte han bøye seg for overmakten og flyktet østover til slekt i Sverige og Russland. Vi vet ikke hva han fikk med seg derfra – sagaen sier at han hadde et nytt sinn og en ny visjon da han kom tilbake. Men det var fremdeles hærmakt som skulle vinne riket tilbake. Det endte med nederlag, som vi vet.
Det var ikke ved sitt liv han vant folket for kristendommen, men ved sin død. Olav ble martyr, et troens vitne, drept med øks og spyd. Når det er to økser i Olavs merke og i den norske kirkes våpenskjold, er det ikke Olavs våpen som er avbildet, men det våpenet som felte ham, hans martyrsymbol. Og de to øksene er dekket av et kors.
Korsmerket.
Sigrid Undset har noen interessante observasjoner om Olav den hellige i forhold til andre av datidens mektige menn. Olav Tryggvason var utelukkende vakker og heltemodig, han hadde alle de evner datiden «regnet for en mands herligste pryd». Også han ville kristne landet, men det korset han bar frem «hadde aldrig brændt merker i hans kjøtt», skriver Undset. Ladejarlene likeså, Olav den helliges fremste motstandere som også var kristne – de var «vakre mænd, vindende, høisindede av instinkt».
Olav hadde mange gode egenskaper, evner i idrett, kunst, diktning. Men han overstrålte ingen av dem han møtte i avgjørende situasjoner. Og ingen i hans samtid påstod at han var vakker. Det var motstridende krefter i hans sinn, han var mindre harmonisk og edel enn mange andre, «men hans retsind vokser under hans mandsviljes tugt», skriver Undset litt gammelmodig. Det er den gamle og nye tid som står mot hverandre ikke bare i folket, men i Olavs sinn. Korset hadde «brent merker i hans kjøtt».
Et frø i jorden.
Historikere og dramatikere vil aldri med sikkerhet kunne si om det var en forvandlet Olav som gikk til strid på Stiklestad. Men ettertiden har sett det klart at det ikke var våpen og vold som vant Norge for kristendommen. Det får en vakker poetisk tydning i et av middelalderens store diktverk, Geisli av Einarr Skulason. Diktet beskriver lysstrålen – geisli – som Gud lyste opp Norge med, det såkornet som Gud valgte å legge i Norges jord, fordi det passet jordsmonnet og været her. Våpen og vold skaper ingen tro. Men et frø som legges i jorden og dør, kan vokse opp og bære rik frukt.
Olsok og det nasjonale.
Vi har det ofte med å gjøre Olsok til noe veldig norsk, en del av en stolt historie om Olav som malte korset med sitt blod og Sverre som talte Roma midt imot. Olsok er like urokkelig nasjonalt som Eidsvoll, Dovre og 17. mai. Så glemmer vi lett at kristendommen kom utenfra og satte Norge inn i en internasjonal sammenheng.
Nordmennene hadde nok vært internasjonale før også. Vikingene bante vei for kontakter østover, vestover og sydover, ja til og med nordover. Handel og herjinger gikk hånd i hånd. De hadde etablert riker der ute, de ble leiesoldater, hentet kvinner, ny kunnskap og nye tradisjoner. Det virkelige fremmedelementet var nok kristendommen, selv om det tok tid før man skjønte hvor fremmed den var.
Kristendommen ga en ny orientering i tilværelsen – bokstavelig talt. Nå skulle folket ikke lenger bøye seg for de lokale gudene i hov og horg. Med resten av den kristne verden skulle de vende seg mot øst og tilbe Kvitekrist. Kirkene ble orientert mot øst, de døde ble begravd vendt mot øst. Øst står for soloppgangen og lyset, Kristus og oppstandelsen. Norge ble en del av denne større verden. Nidaros ble nevnt side om side med Rom, Santiago og Jerusalem. Tore Hund som var en av Olavs banemenn, drog til Jerusalem på pilegrimsferd. Olavs sønn, Magnus den gode, ble oppdradd hos fyrst Jaroslav i Russland og fikk sin hustru fra Konstantinopel. Det ble bygd kirker og kapeller for Olav over hele Europa.
Kvitekrist som motkultur.
I begynnelsen ble Kristus tolket ut fra gamle idealer om makt og styrke: Var ikke rikdommene der ute – og kanskje skjønnheten i kirker og klostre – et tegn på overlegen makt? Viste ikke Kvitekrist at han var mektigere enn noen vikingkonge og større enn de gamle gudene? Var det ikke hans kraft som kom til uttrykk i de gjærtegnene som skjedde etter Olavs død?
Men Kristus stod likevel for noe fremmed og annerledes. For Kvitekrist hadde frivillig latt seg henge på korset, hadde akseptert vanære og nederlag uten å ta til motmæle. Munkene i klostrene de hadde angrepet på sine tokter, hadde ikke våpen å verge seg med. Fra et vikingperspektiv var det feiginger og sveklinger som gikk den veien. Det var fremmede idealer og nye holdninger, en motkultur der det ikke dreide seg om blodhevn og krig og ære, men tilgivelse og nåde og omsorg. Det buttet imot for dem som holdt seg til det gamle. Og det butter fremdeles imot – vi har mange av de gamle maktdrømmene i oss og fortrenger at kristendommen rokker ved mange av våre idealer.
Olsok er en påminnelse om at kristendom er motkultur.
Trykket i Vårt Land 28. juli 2018.