Verdidebatt

Lars Gules katekisme

I Klassekampen 24.07 forsøker Lars Gule å etablere sin narrativ som den eneste rette i debatten om Israel og palestinerne.Som i så mange innfløkte konflikter, dreier motsetningene mellom Israel og palestinerne seg i stor grad om konkurrerende narrativer, virkelighetsoppfatninger som kræsjer og hindrer gjensidig forståelse og forsoning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Dette innlegget ble sendt til Klassekampens debattredaksjon, men de ville drøye beslutning om publisering i inntil en uke. Antagelig for at saken skulle miste aktualitet og Lars Gule få siste ord.)

I den norske debatten fremmer Lars Gule sin virkelighetsoppfatning som fasit, altså ikke bare den han mener er viktigst, men den eneste rette, nærmest som en katekisme. I motsetning til “sionistisk propaganda” legger han frem en rekke punkter som svikter grovt på faghistorisk og retorisk grunnlag.

1) David Ben-Gurion var politisk aktiv i dagens Israel mellom 1906 og 1970, satt i mange verv, holdt mange taler, var aktiv gjennom kriser og omstillinger vi knapt kan forestille seg. Han var til tider under enormt press og vekslet mellom ekstrem pragmatiske, kynisme, og idealisme; man kan trekke alle mulige konklusjoner hvis man håndplukker sitater, men ambassadør Schutz har historien på sin side: Ben-Gurion og hans sosialistiske versjon av sosialismen gikk i all hovedsak inn for et Israel som ivaretok alle borgere, uansett etnisitet, språk, livssyn, m.m.

2) Om Israel ble grunnlagt på “etnisk rensing”, ble det gjort en ualminnelig dårlig jobb. Over 20% av Israels statsborgere er ikke-jøder med arabisk som morsmål: “israelske palestinere” om man mener begrepet “palestiner” aldri kan omfatte jøder. Israelske historikere har de siste tiårene gjort en iherdig jobb både for å avdekke viktige fakta og nyansere den israelske narrativen - en lignende innsats mangler foreløpig på palestinsk side og åpenbart hos Gule. Hva Gule mener “ikke lar seg dokumentere” er simpelthen for ham ubeleilige fakta.

3) Frem til Oslo-avtalen besto den arabiske linjen generelt, og den palestinske spesielt, av en total forkastelse av Israels eksistens, og de la voldelig handling bak ordene. Kanskje kan Gule, med etterpåklokskap og trygt i Norge, forestille seg at det ville bli fred om Israel simpelthen kapitulerte for sine fiender, men det burde være forståelig at israelere ikke nærer slike selvmordsfantasier.

4) Ingen benekter at det er urovekkende ulikheter i Israel - ikke bare mellom jøder og palestinere, men også mellom andre grupper. Alle israelske statsborgere har de samme grunnleggende rettigheter - man kan kritisere ulikhetene og uretten som finnes uten å demonisere landet. I mellomtiden er det å merke seg at arabere i Israel har det langt bedre enn noe arabisk land - langt fra en sovepute for Israel, men likevel et perspektiv å ta med seg om man skal vurdere israelske palestineres alternativ.

5) Gules dogmer går ut på at Israels tilblivelse var et nullsumspill, at Israels fremgang kun var mulig på palestinernes bekostning. Det er mange som kunne gjort mye mer for palestinerne siden 1947, men deres største forbannelse er at de er blitt en kasteball for korrupte regimer på den ene siden og venstreradikale på den andre. Historien er mer sammensatt.

6) Det er absolutt et poeng at palestinerne føler å ha betalt for Europas synder ved konflikten med Israel. Det er i så fall en av mange, og langt fra den verste, feil som vestlige makter gjorde i sine forsøk på å avvikle kolonitiden. Likevel ble Israel - for europeiske flyktninger fra Europa, arabiske land, Iran, og det tidligere Sovjetunionen - det eneste gode alternativ til massemord, forfølgelser, og diskriminering. Sionisme kommer i mange versjoner og har mange politiske dialekter, men den karakteriseres av uenighet og debatt og tuftes på jødenes rett til å leve.

Lite av det som sies i Norge påvirker forholdet mellom israelere og palestinere på bakken i Midtøsten; men den som vil sette seg inn problemstillingene må forsøke å forstå alle narrativene og ikke erklære en versjon som trosbekjennelse og alt annet som kjetteri.

Gules virkelighetsoppfatning henger godt sammen med en noe foreldet versjon i visse fløyer i Fatah, men er ellers utslitt og unyttig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt