Vi trenger en samfunnssamtale om ungdommer i krise

Søndag ble det midlertidige nasjonale minnesmerket for 22. juli-angrepene avduket. I tiden som har gått, har det vært mange rapporter om mennesker som sliter med senvirkninger av det som skjedde. Særlig hører vi om ungdommer som var på Utøya som naturlig nok har mye å bære på og som i for mange tilfeller forteller at de ikke har fått den hjelpen de behøver.

AUF-leder Mani Hussaini sa det godt nå i helga: «Norge skylder å stille opp for dem som bærer den tyngste sorgen. – La oss bruke denne dagen til å se hverandre. Se etter alle de som trenger hjelp og omsorg, en ekstra klem, en skulder å gråte på, en hånd å holde i.»

Jeg kan ikke si at diverse instanser ikke har fulgt opp ofrene fra 22. juli godt nok, og kan heller ikke proklamere hva som burde ha vært gjort annerledes. Men jeg tror vi trenger en bred samfunnssamtale om hvordan vi møter unge mennesker i krise. Selvsagt står ungdommene fra Utøya i en særstilling. De har vært gjennom noe som ikke kan sammenlignes med noe annet i Norge i nyere tid. Dermed er det klart at deres situasjon er spesiell. Men kanskje er den allikevel ikke totalt annerledes fra opplevelsen andre ungdommer i krise opplever. Det kan hende det som er viktig for ungdommene fra Utøya også er viktig for andre ungdommer som har havnet i en krisesituasjon.

Vi vet at 20 % av alle barn og unge har psykiske utfordringer som gjør livet vanskelig å takle. Antall unge som går på antidepressiva er tredoblet fra 2004 til 2014. Opp til 30-50 % av alle nordmenn vil i løpet av livet bli rammet av en psykisk lidelse som fører til sykemeldinger eller diagnose. Unnfallenhet og fortielse av psykiske lidelser i et samfunn som har definert lykke som graden av materiell velstand, utfordrer oss til å møte ungdommer i krise på nye måter.

Er det slik at hjelpeapparatet har hendene så fulle at de hovedsakelig håndterer innkomne «bestillinger» når alarmen går? Mangler vi den oppsøkende tjenesten som er til stede hvor barn og unge oppholder seg, fagfolk som i nært samarbeid med skolens ansatte kan se den enkelte og stille seg til disposisjon før begeret er fullt, på et tidspunkt hvor utfordringene i den psykiske hverdagshelsa ikke har blitt til en diagnose som trenger behandling?

Vi vet at mange av oss, og kanskje særlig unge kvier seg for å melde fra om behovet for hjelp i tide for de vet ikke hva som plager dem. Det kan være mange menneskelige forklaringer på det. Det er allment kjent at det er best å få hjelp tidligst mulig – før det man bærer på har vokst seg uhåndterlig og rammet både studier, arbeid, private relasjoner og selvbilde.

I grunnskolen er skolehelsetjenesten en nøkkel. Der handler det om ressurser og kapasitet. Den er innrettet på å oppdage og se den enkelte før noe har utviklet seg til å bli en diagnose. Men overfor de litt eldre ungdommene våre har vi ikke i dag et slikt tilbud.  Kanskje er det der det skorter? Jeg fastslår ikke, og inviterer ikke til en tradisjonell politisk debatt om dette. Men jeg inviterer til en bred samfunnssamtale. Det bør settes ned et offentlig utvalg med et litt bredere mandat enn de som tidligere har sett på unges utfordringer. Ungdommene fra Utøya er en åpenbar ressursgruppe i et slikt arbeid.   Her vil vi jo alle det samme, men kanskje vi famler litt. En slik famling kan få høye menneskelige og samfunnsmessige kostnader. Dette er en viktig del av vår samlede nasjonale beredskapstenkning i møte med ett av vår tids største paradokser: Vi har aldri hatt det bedre, samtidig som det aldri har vært så mange som sliter med livet.