Å sensurere fortidens kunst

Kiplings dikt fra 1895 var publisert på et veggmaleri i studentforeningens lokaler, og etter først å ha malt over teksten med hvitmaling, ble «If» erstattet av et 100 år yngre dikt av den afro-amerikanske menneskerettsaktivisten Maya Angelou.  Aksjonen må forstås som en politisk protest fra studentenes side mot en forfatter som allerede i sin levetid ble kritisert for å forsvare britisk kolonialisme – og for å være rasist.  Det siste først og fremst begrunnet i hans dikt «The White Man’s Burden».

Studentenes adferd kan i og for seg være forståelig, i og med at deler av Kiplings forfatterskap er preget av et samfunns- og menneskesyn få europeere (forhåpentligvis) vil identifisere seg med i dag.  En slik aksjon er likevel ikke uproblematisk.  Ja, kanskje vi bør si det så sterkt at den er basert på kulturhistorisk vankunne.  Kipling ble født i 1865 og døde i 1936 og var et barn av sin tid, men han var også en dyktig – og mangfoldig - forfatter som har en sentral plass både i britisk litteraturhistorie og i verdens litteraturhistorie for øvrig.  Han fikk Nobels litteraturpris i 1907, og «alle» kjenner selvsagt Jungelboken.

En av Rudyard Kiplings jevnaldrende kolleger – som også mottok Nobels litteraturpris (1920) – er vår egen Knut Hamsun (1859-1952).  Hans største ulykke var kanskje at han levde til etter 2. verdenskrig.  Dermed ble hans problematiske samfunns- og menneskesyn eksponert på en atskillig mer skremmende måte enn Kiplings.  Betyr det at det bør være fritt fram for norske studenter å sensurere/overmale noen av Hamsuns skjønnlitterære tekster i protest mot hans nazi-ideologi?

Nei, la oss heller kritisere og diskutere tekstene.  Gjerne avvise dem – men også ha et våkent blikk for at god skjønnlitteratur (og kunst for øvrig) gjerne er kompleks og flerstemmig.  Det enøyde er som oftest forbeholdt propagandaen.  Det å ville "rense" fortidens kunst for ubehageligheter er å gå den forenklende propagandaens ærend - retrospektivt.

[ - Flåsete å forflate Kipling til en rasist ]