Kommentar

Jødisk stat – for hvem?

Det er 70 år siden Israel ble anerkjent som jødenes nasjonalstat. Så hvorfor vedta det på nytt nå?


'Dette er et definerende øyeblikk for staten Israel', sa stats­minister Benjamin Netanyahu da nasjonalforsamlingen Knesset forrige uke med 62 mot 55 stemmer vedtok en lov om Israel som jødisk nasjonalstat.
De arabiske parlamentsmedlemmene rev i stykker lovteksten i protest etter at loven var vedtatt. De hevder at Israel med dette har lovfestet diskriminering og ­betegner loven som rasistisk. Den bidrar også til å skape motsetninger mellom Israel og jøder i utlandet.

– Det finnes ikke noen tvil om det faktum at Israel er en jødisk stat. Hvorfor skal det vedtas på nytt i en ny lov? skriver tidligere­ utenriksminister og Likud-­medlem Moshe Arens, i den israelske avisen Haaretz. Han mener det er gode grunner nettopp for å la være å vedta denne loven, fordi det kan skade det han betegner som noe av det beste Israel har oppnådd: Et samfunn der arabere og jøder lever sammen i fred.


Araberne.
De arabiske ­politikerne i Israel reagerer særlig på paragrafen som sier at jødene­ har en unik rett til ­nasjonal selvbestemmelse i ­Israel, uten å nevne noen slik rett for andre. Loven slår videre fast at det udelte­ Jerusalem er Israels hovedstad, og at det eneste ­offisielle språket er hebraisk. Til nå har også arabisk vært det, nå reduseres det til et språk med «spesiell status». Loven sier også at staten skal utvikle jødisk ­bosetting, men nevner ikke ­andre f­olkegruppers bosetting.
Lovforslaget ble lagt fram i 2011 av Avi Dichter fra partiet Kadima. Da loven ble vedtatt, sa han at hensikten er «å hindre selv den minste tanke eller forsøk på å omforme Israel til et land av alle sine borgere». Han la til at araberne kan leve i landet som en nasjonal minoritet med ­individuelle rettigheter, men ikke med rettigheter i kraft av å være en minoritet.


Grunnlov. 
Israel har ikke noen grunnlov. Uavhengighetserklæringen i 1948 sa at Israel er en jødisk stat, som vil utvikle landet til beste for alle dets borgere og gi like sosiale og politiske rettigheter til alle uavhengig av religion og rase. Senere har ­nasjonalforsamlingen vedtatt noen grunnleggende lover – nasjonsloven fra forrige uke er den siste.
En av grunnene til at arbeidet med denne loven kom opp, var at Høyesterett på 90-tallet begynte å underkjenne lover og overprøve­ politiske vedtak på grunn av to andre slike grunnleggende lover som var vedtatt i 1992. Retten grep flere ganger inn for å sikre arabiske rettigheter. På høyresiden mente man at landets jødiske karakter sto i fare fordi de demokratiske rettighetene fikk for stor vekt.
I det opprinnelige utkastet til lov var det derfor en paragraf som sa at dersom det oppstår en konflikt mellom demokrati­ og ­jødiskhet, har det jødiske forrang. Denne paragrafen er fjernet fra den loven som nå er vedtatt.


Netanyahu.
Likevel preger denne forhistorien debatten om loven. En del sekulære er redde­ for at den vil bidra til å gi de ­religiøse større makt.
Lovforslaget lå lenge til behandling i Knesset, og mange trodde den var begravet der. Statsminister Netanyahu var i utgangspunktet negativ til å vedta en slik lov, trolig blant annet fordi Obama-administrasjonen i USA advarte mot å gjøre det.
Når Netanyahu nå gikk inn for loven, kan det skyldes at han med Donald Trump som president mener man trygt kan fremme den. Det kan også skyldes at han ikke vil la sine konkurrenter på høyresida tjene på saken foran det tilstundende valget.


Palestinsk stat. 
Kadima, som opprinnelig fremmet lovforslaget, var sterkt engasjert for ­tostatsløsningen. Om det blir opprettet en palestinsk stat som skal gi palestinerne deres nasjonale rettigheter, er det enklere å argumentere for at Israel skal være jødenes stat.
Selv om Netanyahu alltid har vært motstander av en palestinsk stat, ser han nok nytten av at forestillingen om en slik stat holdes levende. Samtidig har han med den nye loven fått en god begrunnelse for å hevde at det er palestinerne som hindrer en avtale. Yasser Arafat anerkjente i 1993 den jødiske staten. Men det palestinske lederskapet protesterer heftig mot den nye loven og nekter å legge den til grunn for forhandlinger. Dermed kan Netanyahu si at palestinerne er mot en jødisk stat, og at det derfor er umulig å komme til enighet med dem.

Etter hvert som det synker inn at det ikke blir noen palestinsk stat, er det stadig flere som hevder at det må finnes en løsning som gir palestinerne nasjonale rettigheter innen rammen av en felles stat. Den nye loven, som altså har status som grunnleggende lov for Israel, avviser ­kategorisk en slik løsning.

Rasistisk.
Israels grunnleggere­ la vekt på at en jødisk stat ikke bare er for jøder. En jødisk stat er ikke i utgangspunktet rasistisk. Selv om den nye loven ikke endrer mye i den israelske hverdagen, har den gitt argumenter til de som hevder det motsatte. Var det virkelig verd prisen?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar