Erobret kristendom

«Tidligere anså jeg kristendom som en samling førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer. Nå forstår jeg derimot kristendommen som en samling historier som sier noe om hvordan det er å være menneske i en tøff virkelighet.» Det er Thomas Haarklau Kleppestø som snakker, han er psykolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo. Han tenker nytt om Bibelen nå, sier han videre.
 
Oppstemt og betenkt. Jeg leste dette sitatet for fjorten dager siden, i den samme avisa som du leser nå. Først gjorde det meg mildt oppstemt på kristendommens vegne – tenk, selverklærte ateister oppdager Bibelens dybder og rikdom! Men så ble jeg betenkt. For hvordan kom vi i det hele tatt dithen at rikdommen kunne glemmes? Hvordan kunne Bibelen forringes til et utdatert forsøk på å forklare verden?

Slik Haarklau Kleppestø tenkte, tenker mange. Før var han en av mange som leser Bibelen slik man leser historiebøker, naturvitenskap, o-fag generelt: Det som står mellom permene er virkeligheten og historien, bare oversatt til ord, det er en bokliggjøring av verden slik den er, bare med Guds overblikk og normer på kjøpet.

Dermed kan alt som står i Bibelen ansees som faktaopplysninger om hvilken del av virkeligheten det måtte være. Kristne er folk som tror på disse opplysningene.
 
«Alt som står i Bibelen...» En skulle tro det bare var kunnskapsløse hedninger som tenkte slik. Religiøse analfabeter, de største kverulantene blant ny-ateistene. Men slik er det jo ikke. For denne tankegangen har erobret også kristnes eget trosspråk.

Spørsmålet som stilles til kristne er gjerne om vi tror at «alt som står i Bibelen er sant», og ikke om vi tror at de siste skal bli de første eller de saktmodige skal arve jorden. Og vi svarer villig vekk – joda, jeg tror at Jesus gikk på vannet, men ikke at jorda ble skapt på seks dager. Imens forsvinner de saktmodige ut av synsfeltet sammen med alt det som faktisk er viktig for oss.

Ikke sjelden sier kristne ting som at «nå må vi tørre å stå for Bibelen, vise hva vi tror på» – altså, nå må vi stå fram som biblisister. I følge denne tankegangen har Gud ikke bare diktert hvert ord i Bibelen, men dermed er også alt som står i Bibelen sant i enhver betydning av ordet «sant». Hva slags kristen du er kan måles på hvor mange tros-kryss du kan sette på lista over usannsynlige bibelske hendelser.
 
Moderniteten. Denne måten å tenke om Bibelen på, er ny. Den er en del av arven etter moderniteten, da bibeltekstene ble underlagt historievitenskapens nye metoder. Historisk-kritisk metode er det ingenting galt i, men den har avstedkommet en faktaorientert lesemåte som har skjøvet andre aspekter ved Bibelen til side: Visdommen, fortellingene, poesien.

Vi har laget mye teologi på ateismens, eller snarere modernitetens, premisser. Så en del av skylda for Haarklau Kleppestøs tidligere villfarelse må vi ta selv. Spørsmålet om hva som er sant er blitt viktigere enn spørsmålet om hva som er relevant. Teologene begynte å tenke på historisitet, fakta og filosofisk konsistens, og kristenheten har ikke kommet seg helt siden. Deler av teologien knoter fortsatt med å svare på spørsmål som heller burde vært avfeid.
 
Bibelrasjonalisme. Den misforståtte bibelrasjonalismen rammer oss alle. For vi som ikke driver med bibelsk o-fag, forklarer vår teologi ved å ta avstand fra slikt. Vi skynder oss å slå fast at vi ikke tror på et en-til-en-forhold mellom virkelighet og skrift, og bekrefter dermed at det er en aktuell problemstilling.

Enten vi tror på «Bibelens klare tale» eller ikke, koloniserer denne logikken altså vår måte å snakke på, lage teologi på, tro på. Vi er språkfanger, tankefanger. I dette klimaet gir det ikke mye intellektuell troverdighet å være kristen, for enten er vi biblisister, eller så framstår vi som noen som velger og vraker etter egne innfall. Men Bibelen er ingen o-fags-bok. Den er eksistensiell verdenslitteratur, et univers av ressurser, rom på rom av fortolket liv.

Selv synes jeg det er helt underordnet om Maria virkelig var jomfru, om Sara var nitti år da hun fødte Isak eller om Paulus ble blindet på veien til Damaskus. Verdien av disse fortellingene, betydningen og det vi henter ut av dem, har fint lite å gjøre med hvorvidt de er troverdige vitnesbyrd om historiske hendelser. Det skjedde kanskje slik, kanskje ikke, spørsmålet er irrelevant.
 
Famling. Stilt overfor antakelsen om at kristne tror på «førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer», forstummer vår egen stemme. Vi blir enten avstandstakere eller apologeter. Vi står i en årtusenlang visdomstradisjon, men famler etter ord som uttrykker våre egne anliggender, og ikke bare responderer på andres.

Det er utrolig vanskelig å skygge unna sidesporene og tulledebattene, å unngå å la dem farge våre bekjennelser. Når fikk du sist sagt noe ordentlig godt om hva du tror på?

Denne kommentaren stod på trykk i Vårt Land 21.07.2018