Verdidebatt

Ramadan

Jeg kjenner ikke mange muslimer. Men jeg kjenner noen. Og jeg kjenner dem godt nok til å diskutere både politikk og religion med dem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var under ramadan vi ­hadde den første varmebølgen. Da ølkranene­ sto på vidt gap til langt på natt. Men ikke for muslimene. For de fastet fra soloppgang til solnedgang. Da verken spiste de eller drakk de. Jeg tenkte: Det går ikke an. Det går ikke an å greie seg uten vann i varmen.

Da jeg litt forsiktig forhørte meg, var jeg forberedt på å høre klagesanger om hvor tåpelig denne fasten egentlig er, og overveielser omkring religiøs plikter som ikke tar hensyn til de mest innlysende ­menneskelige behov. Og så trodde jeg at de nå ikke tok fasten sin så alvorlig som det kunne høres ut, men lempet litt her og der – sånn etter eget forgodtbefinnende.­ Jeg så for meg at de hadde et nokså ­avslappet forhold til sine religiøse plikter.

Men det var ikke slik. 

De muslimene jeg snakket med, de overholdt fasten, og de var stolte av det. De fortalte om overgangsvansker i starten, men like mye om tilvenning. Men de var aller mest opptatt av hvor sunt det var å faste. Fettet omkring leveren ble redusert, kroppsvekta gikk ned, og sinnet ble mer årvåkent enn ellers. De fortalte det med et smil om munnen.

På lag med livet. 

De overbeviste meg ikke om ramadans fortreffelighet. Men de fikk meg til å stusse over den positive omgangen med strenge religiøse krav. For her sto ikke religionen i vegen og stengte. Tvert imot var religionen på lag med livet­. Det ble opplevd som livsfremmende å ­pålegge seg selv restriksjoner.

Jeg ble forbløffet fordi jeg har blitt så fortrolig med en religionskritikk som bare leter etter alt det gale ved religionen. Som nesten litt sykelig jakter på all den elendighet som religionen har forårsaket opp gjennom tidene. Arnulf Øverlands spott har satt seg i veggene våre. Sammen med mange andre har han fått oss til å tenke at religionen er like fordummende som den er livshemmende.

Møtet med islam viste meg noe annet. Midt oppi all den radikaliserte islam vi daglig støter på, og som framstår som både frastøtende og menneskefiendtlig, traff jeg på en religiøs praksis som oppfattet seg selv som livsfremmende, for de som praktiserte den.

Fast forankringspunkt. 

Jeg forteller om islam fordi jeg opplever at slike fortellinger har forstummet blant oss kristne. Jeg hører sjelden eller aldri noen som forteller at det faktisk er nødvendig å sørge for beskyttende rammer omkring sin livsutfoldelse. At det noen ganger er best å holde igjen. At det kan være godt for alle at en ikke mister kontrollen. Har vi sluttet å tenke slik fordi vi har sluttet å oppfatte vår religion som livsvern?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, det er at det er umulig å holde seg med religion dersom en ikke trenger den.

Jeg fortsetter ikke å gå til gudstjeneste hvis jeg ikke får noe ut av det. Jeg lar ikke mine barn døpe dersom jeg ikke tenker det er livsfremmende for dem å ha et fast forankringspunkt i livet. Jeg pålegger meg ikke restriksjoner hvis jeg ikke tror det er godt for noe.

Frigjørende avkall.

Kanskje er det her tampen brenner aller mest. Omkring de selvvalgte begrensningene. Jeg kunne like gjerne sagt: Omkring den selvdefinerte friheten. For vi har vennet oss til å tenke at frihet, det er å bryte grenser, bryte tabuer­, følge egen lyst i ett og alt.

Men frihet, det kan jo like gjerne bestå i å gi avkall på.

Gi avkall på? Ja, for eksempel teste ut hva som ville skjedd med meg den varme sommerkvelden da alle drakk øl – bortsett fra meg.

Jeg tror ikke jeg ville bli glad sånn uten videre. Men jeg vil ikke se bort fra at det i etterkant kunne gitt en slags tilfredstillelse å kunne si: Jeg valgte det faktisk selv.

Trykket i Vårt Land 20. juli 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt