Det går en bølge av ønsker om på ulik vis å liberalisere norsk narkotikapolitikk, ikke minst i flere politiske ungdomspartier. En fellesnevner synes å være at mange tror at hovedproblemet med narkotiske stoffer er at de er forbudt. Men etter å ha arbeidet som prest i fengselsvesen og rusomsorg i en mannsalder (i dag pensjonist), må jeg minne om at hovedproblemet med narkotiske stoffer er at de er svært avhengighetsskapende, ofte med alvorlige konsekvenser for misbrukernes fysiske og psykiske helse, og alvorlige belastninger på deres pårørende. Og som en følge av det er de i mange land forbudt.
I klisteret.
Nå finnes det en god del mennesker som har en begrenset bruk av for eksempel cannabis, eller kokain slik at de fungerer i arbeids- og familieliv. Men det opphever ikke lidelsen for alle dem som virkelig sitter i klisteret.
Liberaliseringstilhengerne pleier å vektlegge at vi må komme bort fra straff og over til behandling. Ja, behandlingstilbudet må bli bedre. Straff i seg selv løser sjelden livsproblemer. Tvert imot er fengsel for mange en høyskole i kriminell identitet. Men tilbud om behandling for narkotikaavhengige har vi hatt i Norge i mange tiår.
Det er historisk sett store svingninger i hva fagfeltet regner som god rusbehandling. Ved rusreformen i 2004 gikk rusmiddelavhengige over fra å bli klienter til pasienter, med pasientrettigheter. Og rusmiddelavhengighet ble igjen definert som sykdom, blant annet for å dempe den moralske stigmatiseringen. Problemet er bare at mange i denne pasientgruppen ofte er i grunnleggende tvil om de ønsker å bli kvitt sin sykdom. Rett og slett fordi de mener at sykdommen gir dem mange gevinster på det sosiale og opplevelsesmessige plan.
Lett tilgang.
Vel er det lange ventelister noen steder, men det er ikke slik at alle rusmisbrukere står i kø for behandling. Svært mange av dem er mer interessert i lett tilgang på rusmidler, enten disse er lovlige eller ei.
Vår tids narkotikaproblem har en irrasjonell karakter som gjør at ingen samfunn i den vestlige verden egentlig har klart å få bukt med det. Verken de land som tidvis har hatt en liberal tilnærming, for eksempel Nederland og Danmark, eller de som har hatt en restriktiv tilnærming, for eksempel Norge og Sverige.
Uansvarlig regulering.
Det overordnede mål må være at færre rekrutteres inn i narkotikaens verden. Alminnelig fornuft tilsier at liberalisering vil bidra til ufarliggjøring. Men jeg tror jeg har til gode å se liberaliseringstilhengere komme med konkrete forslag for å motvirke denne ufarliggjøringen. Og forbedrede tilbud om behandling kan aldri demme opp for en uansvarlig regulering av tilgjengeligheten.
Isolert sett skjønner jeg tankegangen til liberaliseringstilhengerne: Hvis de eller de stoffene blir legalisert eller «depenalisert», vil omsetningen, optimistisk vurdert, kunne kontrolleres og bli mindre skummel. Men dagens narkotikasituasjon handler om mye mer enn juss og markedsmekanismer.
Undervurderer ikke.
Jeg undervurderer ikke fattigdom eller trøblete sosiale og psykologiske forhold som bakenforliggende årsak til rusavhengighet. Men i dag er det ikke bare folk fra vanskelige oppvekstvilkår som rammes, det gjelder også såkalt ressurssterke. Så i det lange løp unngår vi neppe å rette fokus på etiske og eksistensielle verdier – eller mangel på slike. Det er et tankevekkende faktum at i vår del av verden har de aller fleste bedre økonomi og større tilbud om utdanning, opplevelser og spennende erfaringer enn noen gang. Og mulighet for frie, informerte valg på svært mange livsområder. Hvordan kan det da ha seg at så mange likevel gir avkall på friheten ved å skli inn i kjemisk avhengighet?
Trykket i Vårt Land 16. juli 2018.