Verdidebatt

Mening med eller uten Gud?

Gud ikke er nødvendig, men kan være tilstrekkelig for en objektiv mening med livet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva er forholdet mellom Gud og meningen med livet? Morten Marius Larsen mener Gud er nødvendig, mens Andreas Wahl Blomkvist mener Gud verken er nødvendig eller tilstrekkelig. Jeg mener begge tar delvis feil: Gud ikke er nødvendig, men kan være tilstrekkelig for en objektiv ­mening med livet.

Fortsette å leve. 

Meningen med livet er noe som gir oss et poeng med å fortsette å leve. Hvis livet er meningsløst, er det ikke noe poeng med å fortsette å leve, men hvis livet er meningsfullt, så er det et poeng med å fortsette å leve. Et slikt poeng kan være uavhengig av både årsaken og intensjonen bak livet. Alle som har vært på en fest vet at vi kan spørre om poenget med å fortsette med det vi driver med helt uavhengig av enhver årsak og intensjon bak.

Både Larsen, Blomkvist og jeg er enig om at vi må skille ­mellom subjektiv mening – meningen i livet – på den ene siden, og ­objektivmening – meningen med livet – på den andre. Subjektiv mening, meningen i livet, er det vi opplever som meningsfullt i våre liv, mens objektiv mening, meningen med livet, er det som faktisk er meningen, ­uavhengig av hva vi måtte oppleve som ­meningsfullt.

Hovedforskjellen er at den subjektive meningen kan ­variere fra liv til liv, og kan, men må ikke samsvare med noe utenfor vår egen opplevelse av den, mens den objektive meningen må være konstant fra liv til liv, og kan, men må ikke, samsvare med noe innenfor vår egen opplevelse av den. Med andre ord, opplevelsen behøver ikke samsvare med noe utenfor, og noe utenfor behøver ikke oppleves.

Avklare forholdet. 

Det vi er ute etter her er å avklare forholdet mellom en objektiv mening med livet og gud. Vi setter enhver form for subjektiv mening i livet til side, for vi er alle enige om at vi kan oppleve mening.

Gud er ikke nødvendig for ­meningen med livet, fordi det kan være objektive verdier som gir et poeng med å fortsette å leve, selv om det ikke finnes noen gud. Selv om vi ikke har noen krystall­klare grenser for hva som er bra og dårlig, så har vi en tilstrekkelig forståelse av at noe er bedre enn noe annet.

Selv om vi ikke har en krystallklar grense for hva som for eksempel er en bra og dårlig kulepenn, så skjønner vi at en kulepenn som lekker blekk ikke er en like bra kulepenn som en som ikke lekker blekk. At det finnes slike kvalitetsforskjeller på kulepenner er sant selv om vi alle plutselig ble forvirret og ikke opplevde noen forskjell på hva som er en bra og dårlig kulepenn. Gitt hva en kulepenn er, så finnes det faktisk bedre og dårligere kulepenner helt uavhengig av hva vi måtte oppleve.

Gitt hva livet er. 

Det er da lett å tenke seg at det samme kan gjelde hva som gir et ­poeng med å fortsette å leve. Gitt hva livet er, så finnes det faktisk mer og ­mindre meningsfulle liv helt uavhengig av hva vi måtte oppleve. Det å sulle rundt hele dagen, hele livet med en joint i munnviken er ikke like meningsfullt som for eksempel å hjelpe ­andre, skape et stort kunstverk til ­felles ettertanke, eller gjøre en stor ­vitenskapelig oppdagelse.

Det kan godt være at noen opplever det like meningsfullt, men det er faktisk ikke like ­meningsfullt; akkurat som noen kan oppleve en lekk kulepenn som like god, selv om den faktisk ikke er like god.

Det handler om hva vi som ­levende vesener essensielt er: Vi er rasjonelle, normative og bevisste vesener, og gitt at vi er det, er det faktisk noe som er mer meningsfullt enn noe ­annet; selv om vi ikke har en krystallklar forståelse av hva mening er som sådan. Akkurat som det er ­grader av lykke og moral selv om vi ikke har en krystallklar forståelse av hva for eksempel lykke eller ­moral er som sådan.

Feilbarlige. 

Det at vi er feil­barlige om hva som er ­meningsfullt er egentlig den eneste ­graden av objektivitet vi trenger for å forstå at det kan være en mening med livet uten en gud. Jeg vet ikke hva Blomkvist mener med ‘fornuften’, men jeg tror det er lettere å appellere direkte til mening med ­konkrete eksempler enn å appellere til fornuften som deretter skal gi oss mening. For hvordan er det egentlig fornuften, som sådan skal gi oss en mening med livet?

Tenk for eksempel på ­livet til kunstneren Vincent van Gogh. Hvis vi skal tro biografiene om ham så var han ikke bare en svært ulykkelig mann, som blant annet endte opp med å ta sitt eget liv. Han var også en ­umoralsk og til dels ganske ­ufornuftig mann, som blant ­annet tok ­mange ­irrasjonelle valg og levde på ­bekostning av andre.

Noe mer håndfast. 

Ved å ­betrakte slike liv kan vi ­skille ­mellom for eksempel moral, fornuft, lykke og mening; for selv om livet hans var ulykkelig, ufornuftig og umoralsk, så var det ­meningsfullt. Moral, lykke, fornuft og mening er derfor forskjellige ting, og vi kan appellere direkte til mening uten noen omvei via moral, fornuft eller lykke. Slik ser vi også mening mer klart for oss, som noe mer håndfast.

Min teori er for eksempel at ­meningen med livet er å ­forbedre ting. Det er selvfølgelig mange ­måter å forbedre ting på; man kan for eksempel moralsk forbedre en ting, men man kan også estetisk forbedre en ting, eller forbedre den i forhold til et annet gitt formål.

Slike forskjellige måter å for­bedre ting på kan også stå i konflikt med hverandre. Men gitt hva en ting er, og hva dens formål er, så er det visse måter å faktisk forbedre den på, helt uavhengig av hva vi måtte oppleve som for­bedring. Min påstand er at ­enhver slik forbedring er meningsfull, og faktisk i samsvar med vår forståelse av meningen med livet. Hvis vi faktisk forbedrer ting, så er det faktisk meningsfullt. I den grad et liv forbedrer ting er det et ­meningsfullt liv.

Må ikke finnes. 

Gud må ikke finnes for at en slik mening med livet skal være noe objektivt, ­fordi Gud må ikke finnes for at ­forbedring skal være mulig, men en viss forståelse av hva en gud er kan være nok til at en slik objektiv mening med livet finnes. Det kan vi se hvis vi for eksempel kan tenke oss en gud som er perfekt, såkalt ‘perfekt væren teisme’. Hvis alle verdier og all forbedring på en eller annen måte skyldes Guds væren som perfekt, da er en slik objektiv gud nok til at meningen med livet er noe objektivt. Men jeg tror som sagt en slik gud ikke er nødvendig for at slik mening skal være noe objektivt.

Jeg mener det er der debatten mellom Larsen og Blomkvist bør ligge: Trenger vi en gud for at det skal være objektive verdier? Hvis ja, så trenger vi en gud for at det skal være objektiv mening, men hvis nei, så trenger vi ikke en gud for at det skal være objektiv mening.

Hjelper lite. 

Jeg tror ­forøvrig Larsen har helt rett i at når vi ­ligger nede i en eksistensiell krise så hjelper det lite at vi kan opp­leve mening, eller appellere til ­fornuften vår for den saks skyld. Det vi er ute etter er ­selvfølgelig om det faktisk er et objektivt ­poeng med å fortsette å leve, ikke bare hva vi måtte føle om saken. Men jeg tror som sagt både ­Larsen og Blomkvist tar feil angående forholdet mellom en slik mening med livet og Gud: Gud kan være tilstrekkelig, men er ikke nødvendig for at det skal være en slik ­objektiv mening med livet.

Einar Duenger Bøhn kommer med en bok om meningen med livet i 2019.

Trykket i Vårt Land 18. juli 2018. En lengre versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt